Scroll To Top

Gammel moro fra dEUS

Konserter 30. juni 2006
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

(Arena, Roskilde Festival, Danmark – torsdag 29. juni 2006)
Foto: Alex Salinas (promo)

Belgiske dEUS var på midten av nittitallet på god vei til å bli superstjerner i indierockens verden, før de sa takk for seg for fem år siden. De er nå gjenforent, og spilte i år på Roskilde Festival for tredje gang. Dagens dEUS består av en rutinert gjeng musikanter fra Antwerpens undergrunnsscene, og foruten den überkule vokalisten Tom Barman er det kun fiolinist Klaas Janzoons igjen fra originalbesetningen.

Foran en godt befolket Arena Stage leverte belgierne et sett hovedsakelig bestående av låter fra deres to første album, Worst Case Scenario (1994) og In a Bar, Under The Sea (1996), og det var låtene herfra som skapte størst begeistring hos fansen.

Overraskende og opplagt
dEUS startet showet med Theme From Turnpike, som er en hyllest til syttitallets typiske detektimemusikk. Låta har hentet sentrale deler av teksten fra Bruce Springsteens State Trooper, og er på ingen måte bandets eneste tyveri. De stjeler uhemmet fra hele rockhistorien, og skaper en collage av det de selv mener er de beste elementene, og lager låter så umiddelbart fengende at mange andre artister kunne gitt en arm for å lage bare en låt med like høy allsangfaktor. De tar vendinger som føles både overraskende og opplagte på samme tid. I løpet av denne konserten er Suds and Soda, Instant Street og Nothing Really Ends utmerkede eksempler på dette, og publikum lar seg villig rive med. Bandets nyere materiale ser det dessverre ut som få av tilhørerne har et spesielt nært forhold til.

Deler hovedrollen
Det som skiller dagens dEUS fra tidligere utgaver av bandet, er måten den ekstroverte vokalist og frontfigur Barman deler hovedrollen med bandets nye gitarist og medvokalist Mauro Pavlowski. De har begge forskjellige kvaliteter som utfyller hverandre på en utmerket måte, og bandet fremstår som et langt mer rutinert og samspilt lag enn noen gang tidligere.

På tross av dette oppleves det hele litt for finslipt i kantene. Alt sitter som det skal, lysshowet er overveldende og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Rutine og profesjonalitet er likevel dårlige erstatninger for den spillegleden og spontaniteten dEUS tidligere har kunnet fremvise.

Om skribenten

kommentarer