Scroll To Top

Gammelt og nytt fra Vega

Konserter 16. juli 2006
Karakter

(Rockefeller, Oslo – lørdag 15 juli 2006)
Foto: Mårten Skogmo

Tonnevis av rutine, løs snipp og et fantastisk låtrepertoar var stikkordene som skulle vise seg å gjøre dette til en lørdagskveld de fremmøtte sent vil glemme.

Med en av sine mest kjente låter, Marlene On The Wall, innledet Suzanne Vega kvelden på Rockefeller sammen med sin bassist gjennom 20 år, Mike Visceglia. Bordplassering og levende lys skapte en perfekt atmosfære, og publikum kunne bare lene seg tilbake i godstolen mens de ble servert den ene etter den andre av Vegas glansnumre.

Snikpremiere
Etter en kort opplæring i det norske språk kunne Suzanne Vega oppskriftsmessig takke på norsk før hun fortsatte med A Small Blue Thing, Caramel og When Heroes Go Down. Hun lovte publikum at hun i løpet av kvelden skulle spille mye gammelt, men også noe helt nytt.

Suzanne Vega planlegger å slippe et nytt album neste vår, og var svært stolt over å kunne presentere noen av sine uutgitte låter denne kvelden. Den første snikpremieren vi fikk var Unbound, som hun kunne fortelle at handlet om en plante hun en gang i tiden kjente, uten å spesifisere nærmere hvilken art den tilhørte. Det innblikket hun ga oss i det nye albumet tyder på at hun har beholdt sitt tradisjonelle lydbilde, muligens med noe mer jazzede undertoner enn tidligere.

Unbound ble mottatt med stor applaus, noe som tydelig varmet hennes hjerte. Vega viste sin entusiasme over de særdeles veloppdragne norske tilhørerne, som hun mente sto i sterk kontrast til det mindre raffinerte finske publikum hun hadde møtt kvelden før.

Inkluderte publikum
Suzanne Vega har stått på scenen i over 20 år, noe som gjør henne til en særdeles scenevant og dyktig liveartist. Hun vet hvordan å skape nærhet mellom artist og publikum, noe som er avgjørende for den typen konsert som det var lagt opp til på Rockefeller. Med kun vokal, gitar og bass – og av og til kun vokal og bass – kan det bli nakent dersom artisten ikke er bevisst sitt publikum.

Fotograf: Mårten SkogmoSuzanne Vega snakket med tilhørerne i salen, og fortalte små anekdoter mellom sangene, noe som skapte en rød tråd og sydde det hele sammen til et helhetlig show. Halvveis i showet lot hun publikum være med på å bestemme låtvalget. Hun forsøkte å sile ut en forståelig tittel av alle tilropene fra et svært entusiastisk Rockefeller, og endte opp med Cracking. Da hun var ferdig med å fremføre denne, kommenterte hun at det norske publikum måtte være svært spesielt, siden dette var det eneste stedet hun ikke fikk et unisont ønske om The Queen And The Soldier. Hun valgte selvfølgelig å spille den likevel, noe som ble et av de beste øyeblikkene i løpet av konserten.

New York Is A Woman var den andre nye sangen denne kvelden, og den obligatoriske 9/11-sangen som alle New York-baserte artister ser ut til å måtte inkludere i settet sitt. Vega beskriver her New York som en kvinne som, spesielt etter 11. september 2001, har vært vitne til mye vondt. Også denne låten gled inn i rekken av gode bidrag som har kommet fra Suzanne Vega i løpet av hennes år som artist. Det tegner til at vi kan ha mye å se frem til når det nye albumet kommer neste vår.

Vil lage Oslo-låt
In Liverpool var neste på listen, og hun nærmest lovet å skrive en sang om Oslo, siden hun tydelig hadde det for vane å skrive tekster om byer. Vi venter i spenning.

Kvelden dro seg mot slutten, og etter Luka og Tom’s Diner med publikum som kor, takket duoen for seg. Til tross for at det var færre i publikum enn forventet, klarte de oppmøtte å lage så mye lyd at Suzanne Vega kom tilbake hele to ganger før hun etter tyve fantastiske låter satte strek for kvelden med en lystig tolkning av Rodgers & Hart’s swingjazz-klassiker Sir Jones fra 1939.

Om skribenten

kommentarer