Scroll To Top

First Nation – Hypnotiserende jammer

Plater 13. august 2006
Karakter

Det vil være en overdrivelse å si at First Nation lager veldig tilgjengelig musikk. De gjør med andre ord absolutt ikke skam på den alternative lyden som etter hvert har blitt Paw Tracks (plateselskapet som gir ut albumet, red.anm.) sitt varemerke.

Trioen legger uttrykket sitt på en linje som vil kunne interessere tilhengere av navn som CocoRosie, Anja Garbarek og de særere sidene av Kleenex/Liliput. En stram og ugjennomtrengelig pop, som hypnotiserer like mye som den behager.

Dette er ikke en plate som er spekket med bemerkelsesverdig gode enkeltlåter. Her er det langt så stor vekt på helhet, at man knapt merker når en melodi avsluttes og en ny begynner. First Nation er altså ikke en leverandør av tyggegummipop man får like mye ut av som lydspor til oppvasken, som ved nitid, konsentrert lytting. Til det er dette en for massiv halvtime. First Nation krever oppmerksomhet og velvillighet, men det er utvilsomt verdt den lille innsatsen.

Tempoet er kontrollert og rolig, men dette uten at det noen gang blir kjedelig eller forutsigbart. De tre i bandet jamrer, hviner og synger om hverandre, og forsøker aldri å lage noe som kan minne om tradisjonelle låter. Gruppen opererer i et musikalsk grenseland, der nybrott og selvrealisering kommer foran håndgripelige toner. Heldigvis fungerer det godt, og en interessant lytteropplevelse er sikret.

For First Nation er en spennende erfaring, men den nytes best i små doser. For når man har hørt gjennom denne skiva en gang (for mye), er man fullstendig mentalt utslitt. De forsøker så mye og på så kort tid at det blir informasjonsoverload. Men selv om ting går i hverandre hele tiden, blir lappeteppet av innfall en vellykket affære.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer