Scroll To Top

When The Going Gets Dark – Kvasirock på jazztrip

Plater 13. august 2006
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Duoen Sam Coomes og Janet Weiss har i ulike sammenhenger spilt med storheter som Built To Spill, The Go Betweens og Elliott Smith. Weiss er fremdeles å finne bak trommene til Sleater-Kinneyogså. Likevel har Quasi fortsatt å gi ut plater som en duo, og When The Going Gets Dark er deres sjuende album.

Den Portland-baserte duoen har rukket å både gifte og skille seg, men de holder fortsatt sammen. Det har de gjort siden debuten så langt tilbake som 1993. Når vi har en duo med den kvinnelige delen på trommer og den mannlige delen som multimusiker samt låtskriver så er det vanskelig å ikke dra sammenligninger med et band som debuterte fire år senere, nemlig The White Stripes. Men sett bort fra de nevnte likheter så er musikken nokså forskjellig. Der The White Stripes går blues veien er Quasi mer jazzorientert.

Beste spor er den pianojazz-dominerende låta I Don’t Know You Anymore, instrumentale Presto Change-o og Death Culture Blues. På sistnevnte skinner referansene til både rockabilly og pur syttitallsrock klart gjennom. De har også en ok politisk pop/rock-låt i form av Poverty Sucks. Ikke den beste formidlingen av verdensproblemer kanskje, men er enig med låtskriver Coomes med at «poverty sucks but it ain’t no sin».

Beyond The Sky er småskummel. Den er nydelig helt til vi kommer midtveis i låten. Da tar den av i noe svart og stygt som kommer å hjemsøker deg med elektronisk fuglekvitter. Beyond The Sky ja, og utenfor all forståelse.

Vokalen har en tendens til å bli for spak i forhold til musikken mens tekstene kan virke litt frustrerende. Det føles naivt og til tider med veldig lite innhold. Det er nesten så man ikke vet om man skal le eller gråte av åpningslåten Alice The Goon. «Was I supposed to go down with the ship / I was not the captain it was not my trip – sailing to the moon with Alice the goon / I’m popeye the sailor man / I live in a garbage can». Det eneste de klarte å oppnå med denne meldilinjen var vel strengt tatt at det rimer.

Likevel må det være lov å sette pris på de gode tingene som er her. Quasi har tidvis suksess i blandingen av stilarter, men plutselig er de så langt ute i sin egen lille verden at det blir veldig vanskelig å henge med på deres musikalske tankegang. Enda et eksempel på dette er Merry X-Mas – en låt med et instrument-inferno med overdreven tromming og frustrerende pianoklimpring.

Denne gangen har nok Quasi gått lengre enn nødvendig, og resultatet er som man skulle dra samtidskunsten inn i ungdommens kulturmønstring; Sært, naivt og til tider uforståelig.

Om skribenten

kommentarer