Alright, Still – Fornøyelig enkelt

Ved å legge ut låter på MySpace, som siden har blitt lastet ned i stor stil, har britiske Lily Allen laget et navn for seg selv. Og nå er hun klar med debutfullspilleren Alright, Still på Regal / EMI.

På sitt beste er Alright, Still utrolig fengende. Det er ingen grunn til å nekte for det. Først og fremst er det åpningslåta Smile, en lun og kvikk poplåt med stort plystrepotensial, og bidrag nummer tre, LDN som kan sies å være i kategorien superpop. LDN, som er det beste enkeltbidraget på skiva, har det som skal til å for å havne i toppsjiktet når årets beste singler skal kåres. Den liflige melodien, Lily Allens naive sang og et sterkt vanedannende refreng, blir lite annet enn stor pop. Kanskje er den liten og betydningsløst i den store musikksammenhengen, men i nuet gjør denne melodien absolutt jobben som gledesspreder.

To gromlåter klarer sjelden å redde en plate alene, og heldigvis for Lily Allen har hun flere triks i ermet. Eller kanskje er det er mer riktig å si at de resterende låtene er gode nok i seg selv, uten at hun må ty til billige triks for å få dem til å rulle. Selv om det ikke er flere låter på nivå med de to nevnte bidragene, så er det heller ingen bomskudd. Friday Night, Everything’s Just Wonderful og Take What You Take er andre ukompliserte og fornøyelige melodier som det er svært vanskelig å misslike.

Alright, Still er på ingen måte en viktig skive, men den rommer likevel såpass mange trivelige stunder, at man ikke kan unngå å bli sjarmert. Den krever lite av deg som lytter, og nettopp derfor gjør den jobben som et trivelig musikalsk tidsfordriv. Det er rett og slett bra pop det Lily Allen presenterer.