Scroll To Top

From Dusk Till Doom – Steinsikkert

Plater 31. august 2006
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Det åpner så fint så fint med tittelsporet og første single. Etter en illevarslende drønning sitter Torgrim Torve & Co i strupen på deg og krever oppmerksomhet og headbanging. Hissig og tungt, med den gode melodien i bunn, akkurat slik man forventer fra dette bandet. Et band som allerede på debuten låt som om de hadde spilt sammen i tjue år, så erfarne og ferdige låt de. Og nettopp tittelsporet er bekreftelsen på at Stonegard har tatt steget videre og opp i internasjonal klasse, type tungvekt.

Personlig har undertegnede vært fan av sammenlignbare El Caco en god stund, men nå er det på tide å la Stonegard ta over statusen som det feteste bandet i landet. Og det er ingen smal sak, for Sahg har allerede gitt ut et fantastisk debutalbum tidligere i år og grep hardt om tronen med klamme og kalde fingre. Men Stonegard synes å ha tatt utfordringen på strak arm. From Dusk Till Doom er mettet med kjøttfulle og dramatiske låter.

Hør bare på Crooked Feathers som dundrer og slamrer som store låvedører i ørene, der den lille mannen Torve virkelig viser sin enorme stemmeprakt. Endelig en vokalist som viser at man ikke trenger å growle for å være metaltøff. Låta glir over i den überkjappe Helios, Cursed som raser av gårde som en illsint veps, for så å senke tempoet ned på stampenivå og viser deretter melodiske kvaliteter Metallica sitter i studio og prøver å finne hver eneste dag. Og nettopp Lars Ulrich bør stille seg opp utenfor øvingslokalet til Stonegard med kredittkortet sitt og trygle om at Stonegard blir supportband for dem på den neste verdensturneen. Stonegard har nemlig en vokalist som for lengst har tatt det James Hetfield drev på med opp til et nytt nivå, en rytmeseksjon som får selv Ulrich og Trujillo til å skjelve i buksene og et dobbelt gitarangrep som blåser hull i betongvegger.

Stonegard flyter inn og ut av forskjellige undersjangere av metallen, spesielt tempomessig, men kommer ut som en blanding av metal fra både åttitallet og nittitallet, og høres dermed veldig 2006 ut. Og alltid med en solid melodi som fundament.

Det beste med dette albumet er ikke nødvendigvis hvor fett det låter eller hvor gode låter som bandet faktisk har kommet opp med. Nei, det er heller det hvor overbevisende Stonegard høres ut. De er så fordømt trygge på seg selv og hva de driver med, hva de vil. Og såpass til kvalitetssikrende er de også, at de kun innlemmer ni sanger på albumet. Der andre band krever å dytte så mange låter som mulig inn, vet Stonegard at det handler om kvalitet, ikke kvantitet. Albumet vokser og vokser for hver eneste gang det spilles og vi trenger vel ikke å understreke hvor viktig det er for summen når poengene skal deles ut.

Dette albumet vil knive med Sahgs I når prisene skal deles ut i denne sjangeren, la det ikke være tvil om det. Imponert.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer