Scroll To Top

Magic Potion – Sort magi

Plater 20. september 2006
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Noen ganger det greit at man får mer av det samme. Ikke bare kan det være greit, det kan være det eneste riktige. Hvis du for eksempel har drukket en liter champagne, er det lurt å forsette med det, og ikke gå over på en doven dunk med øl. Utfallet kan bli katastrofalt om man mikker for mye frem og tilbake.

Amerikanske The Black Keys har i så måte ikke gjort mye med uttrykket sitt siden sist. Det er fortsatt lyden av to gode kompiser som synes det er gøy å spille sammen, og som tror på musikken de produserer. Du hører det på måten de spiller, og du hører det på den genuine gleden som ligger i hver tone. Det er en sår og klagende vibb over lyden deres, men du verden hvor tøft og ekte det føles. Ingen gjør denne moderne bluesrockgreia bedre enn denne duoen fra Akron, USA. Så enkelt er det bare.

Patric Carney og Dan Auerbach bruker lite tid på nybrott når de trakterer henholdsvis trommer og gitar, men desto mer på å lage hits. Selvfølgelig er hits i det musikalske landskapet de to opererer i, ikke av typen som topper singellister verden over. Nei, det er hitmusikk for de som finner glede i det grove, det upolerte og det ærlige. Musikk helt uten nykker og fiksfakseri. Det er bare gode låter, der samspillet mellom gitar og trommer tar seg av pratingen. Auerbach er riktig nok en røff vokalist, men det er det instrumentale som tar pusten fra deg.

Len deg tilbake og la gullkornene argumentere for seg selv. Just Got To Be, Your Touch, Just A Little Heat, Modern Times, Black Door og, skivas kanskje beste enkeltkutt, Strange Desire er så lesset med kvalitet at det er vanskelig å ikke bli fjetret av beundring. To menn og tre instrumenter. Gitar, tromme og sang. Mer skal det ikke til for å lage suverent album, og det enkle har nok en gang vist muskler ovenfor det vanskelige.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer