Scroll To Top

Stars – Finesse foran kraft

Plater 21. september 2006
Karakter

Detroit-gruppen The Come Ons er denne høsten ute med sin fjerde langspiller, Stars. Bandet består av Deanne Iovan (vokal, bass, og piano), Patrick Pantano (trommer) og Bryan Forman (gitar). Iovan har, utover å være sanger i dette prosjektet, gjort backingvokal på utgivelser signert blant andre The Datsuns, The Dirtbombs og The Clone Effects, mens Pantano er engasjert som en av de to trommeslagerne i The Dirtbombs. Men selv om bandmedlemmene kan et og annet om rock ’n’ roll, er ikke Stars en plate som først og fremst kjennetegnes på øs. Trioen setter finesse foran kraft på dette album.

Stars starter utrolig sterkt. Førstekuttet, On And On, er intet mindre enn blendende bra. Iovans smygende vokal trer inn i et nedstrippet, kaldt lydbilde, der riffene fra Formans morske gitar danser tango med en stram basslinje og Pantanos effektive trommespill. Summen av dette er en forførende repeatlåt, og en oppsiktsvekkende god start på et album. Det er slow motion rock ’n’ roll av aller beste merke.

I det hele tatt er det mange repeatlåter på Stars. Låt nummer tre, My One And Only er det neste eksempelet på dette. En kvikk indierocker, der Forman fortsetter å klekke ut listige licks, mens Iovan forfører som vokalist. Melodi nummer fem, Lullaby, trekker oss igjen med inn i et minimalistisk lydlandskap. Det skjer ikke så mye i låta, men det er likevel noe magisk over den. Den fanger deg og oppmerksomheten din i drøyt fire minutter, og du kommer ikke ut av transen før neste låt, rockeren The Perfect Red kommer ilende.

Grunnen til at transen brytes, er at The Perfect Red på ingen måte klarer å toppe magien fra låta før. At noen låter er så veldig mye bedre enn andre, er den største aberet med Stars som album. Selv om egentlig alle låtene på skiva er helt greie, er forskjellen på de beste låtene og de jevne låtene såpass grell, at det er vanskelig å ikke la seg merke av det. The Come Ons skal ha for at de forsøker å variere uttrykket sitt, men noen ganger fungerer det ikke helt etter hensikten.

Som et eksempel på dette, kan vi bruke kuttet Another Day. Her utforsker trioen det myke popteftet sitt, dessverre til mindre hell. Denne siden av bandet mangler overbevisende slagkraften som vises flere steder på albumet.

Men, de uheldige forhold satt til side, Stars har noen hjertevinnende øyeblikk. Låter som fremviser et band som har et godt grep om god låtskrivning, og det er disse stundene skiva bør bli husket for.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer