Scroll To Top

Make Way For The Ocean Floor To Fall To The Surface – Et slags comeback

Plater 27. september 2006
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Undertegnede så svenske Tar…Feathers varme opp for den eksellente italienske post-rock-gruppen Neil On Impression på Cafè Mono sent i sommer. Marcus Nyke, hovedmannen bak Tar…Feathers-navnet og eneste mann på scenen, fremsto da mer som en dvask stand-up-komiker enn kompetent musiker, låtene virket slappe og det meste var i det hele tatt usjarmerende surrete. Sikkert er det i alle fall at Tar…Feathers ikke ble et husholdningsnavn den kvelden. Slik så det ut som det skulle stå seg, helt frem til Tar…Feathers’ debutalbum Make Way For The Ocean Floor To Fall To The Surface noen uker senere dumpet ned i postkassen.

Det tilhører sjeldenhetene at jeg blir så positivt overrasket over et album, som tilfellet var med Make Way For The Ocean Floor To Fall To The Surface. Tar…Feathers førstereisskive er kort fortalt en av 2006 aller største og beste overraskelser på platefronten. Egentlig er det vanskelig å få fullrost denne utgivelsen nok. Formatet, vindskeiv indierock, er for så vidt ikke grensesprengende. Hovedgrunnen til suksessen ligger i lekenheten og den uimotståelig uhøytideligheten i måten Tar…Feathers utfolder seg. Med seg på albumet har Nyke et godt knippe musikalske venner, og disse hjelper til med å spille instrumenter som blant annet tromme og bass. Sammen lager de gullkantet indierock.

Pavement, Modest Mouse og Pixies lister seg rundt i bakgrunnen, men det på ingen måte disse referansene som gjør Make Way For The Ocean Floor To Fall To The Surface til en vinner. Nei, Tar…Feathers trenger ingen skuldre å stå på for å markere seg, ettersom det er noe låtmaterialet fint klarer å gjøre for egen maskin. Et knippe med potensielle indiehits i låter som Half A Sentence, Breathing Through A Straw, Build Me A Wreck og Forever Is Quite Some Time, og et musikalsk vegg-til-vegg-uttrykk som imponerende nok klarer å skille seg ut i mengden, sikrer den delen av jobben.

For mens kakofonien i lydbildet ødela for liveuttrykket hans, sørger det samme virvaret for at albumuttrykket er usedvanlig fyldig og livlig. Tar…Feathers’ musikk strekker seg over mange sjangerbåser, men alt sammen trekker likevel i samme retning. Ingen av spørsmålene som reiser seg underveis blir stående ubesvart, fordi alle løse tråder på et mirakuløst vis samlet opp til slutt og dyttet inn i en i øyenfallende solid helhet.

Det er ikke så mye annet å gjøre, enn å trekke fulle magedrag av musikken til Tar…Feathers og konstatere at debutskiva Make Way For The Ocean Floor To Fall To The Surface er blant årtes mest spennende bekjentskaper. Noe som er godt gjort, med tanke på hvor negativ første inntrykket av prosjektet var. Selv om det er en smule søkt å snakke om et comeback, føles det likevel som at Tar…Feathers har gjort nettopp det.

PS! Platen kan du kjøpe her.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer