Scroll To Top

Smoke & Mirrors – Best når de øser

Plater 26. oktober 2006
Artister: Sjangre:
Karakter

Rockbandet The Datsuns fra New Zealand etterstreber på sin tredjeplate, Smoke & Mirrors, igjen å slippe løs kreftene som bor i den elektriske gitaren. Og på sitt beste låter det like energisk og herlig hektisk som synet av en rabiesbefengt hund, jagende på en katt med sennep i rumpa.

Gruppen vet hvordan å generere enorme mengder kraft inn i konsise, catchy låter. Kuttet Maximum Heartbreak, som er et eneste langt rocksjokk, er nok et eksempel på at gruppen skjønner hva rock ’n’ roll handler om. Riffene bankes ut i stor hastighet, Dolf De Datsun howler inn i mikken mens bandet korer ”Woo-hoo-hooo”. Visst er det opplagt og klisjéfylt, men herre min hatt som det rocker. AC/DC, Danko Jones, Alice Cooper etc. Det er den typen null-tull-rett-på-sak-stadionrock, og det låter smukt.

Rocker gjør også førstekuttet Who Are You Stamping Your Foot For, Such A Pretty Curse, Stuck Here For Days, Blood Red og den kraftig Led Zeppelin-inspirerte låta Emperor´s New Clothes. Det er på disse låtene monsteret som bor i den elektriske gitaren, blir sluppet fri. Resultatet er ekstremt smittsomme tilfeller av rockfot og lårklapping, og nok et bevis på at The Datsuns er best når de klemmer til.

Men, Smoke & Mirrors rommer også låter som ikke leverer. Melodier som ikke helt passer inn, hvor de verken har den krasse attityden eller melodihooksene gromkuttene er i besittelse av. Først og fremst gjelder dette for Waiting For Your Time To Come, All Aboard og det episke sistekuttet Too Little Fire. Den umiddelbare appellen som kjennetegner The Datsuns i sitt ess, er langt på vei fraværende i disse låtene.

Smoke & Mirrors er derfor kjempebra når den byr på skitten, øs-pøs rock ’n’ roll, men noe tam når gruppen forsøker å temme gitarmonsteret.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer