Scroll To Top

Transatlantic – Dop-popens kvinner og menn; foren eder!

Plater 26. oktober 2006
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

3 år er gått siden X.Lovers feiende flotte unorske debut-EP, med semi-hiten Kick… It! Tiden viser seg å være godt brukt. Det er, på alle måter, et maks mere modent band vi møter på albumet Transatlantic. Den sjarmerende, men noe demo-pregede, electropønk-pakka som ble servert på EP-en er byttet ut med et slickere uttrykk.

Det lukter tid og penger av den detaljrike produksjonen. Gitarhogginga til Jin Dim støter inn og ut av miksen som ei sulten kjøter og den markante synthbassen fra åttitallen som preger de fleste låtene binder skiva sammen til en helhetlig affære. Ei god kombo et sted mellom det sorteste disco-gølv og høljenachspielet. Heit produksjon; kynisk, tørt og hardt komprimert, rett i åra.

Første halvdel flyter godt på høy vorspielvibb med rett i kjøttern låter som Prostetution, Sunday Never Comes, Tigerbomb og radio-schlægern Connection. Pop som treffer dette. Et etterlengtet pustehull kommer halvveis inn med det deilig vindskeive nachspiel-comedown eposet Jalouxie. Tidlig morgen etter døyning med kokain og hedonisme, den lange veien hjem i det hvite lyset; the walk of shame. Trøkker bra i stopp-start-stompern Formel 1 og Battle Royal. Og ja; Kick…It! er med mot slutten, men må denne gang kjempe om oppmerksomheten i denne familien av låter. Vi snakker skitten storhet.

Transatlantic innholder overraskende mange gode anthemlåter, som snekra for nachspiel-allsang. Henda i været, tenna i gølvet alle sammen! Støygitarene, DIY-punken og detaljrikdommen løfter skiva fra å være rein minimalistisk elektropunk á la Peaches og Chicks On Speed. Det er ting som minner om Le Tigre og Hot Hot Heat, men også oldschool-hiphop i beats og frasering. Her finnes skamløse referanser fra åttitallet og ei deilig digg gitarlyd som mulig kan takkes NYC-produsent Don Fury, hvor tidligere eskapader har vært gitarbandene Helmet, Sick Of It All og Agnostic Front. Mixinga er som alltid klasse fra Martin Bisi (blant annet Sonic Youth og Serena-Maneesh).

Osen av sex ligger som ei klebrig klam svette over hele verket og er spesielt fremtredene i låter som Connection og tantra-stønninga i Tigerbomb. Violet Heart i øret med sugne harmonistikk. Herlig frenetisk vokal av Jin Dim med makkaknekken. Spør/svar støtinga funker maksimalt i Battle Royal, skaper ei småmoro stemning, men med den alltid underliggende nerve av desperasjon og storby-tristesse. Kuleknappen er trøkka i bånn hele veien gjennom, står og slår på elleve. Dop-pop for kontinentet dette.

Albumet klokker inn på 34 minutter noe som verken er for mye eller for lite. Faktisk ganske så perfekt i grunn. Gjennomsiktig, syntetisk, og drita tøft. Lukten av Europa, hipsteriet i New York og Berlin. Transatlantic indeed.

kommentarer