Thomas Felberg Presents Drunk In A Ditch: Songs From Rock Limbo 1969 – 1980 – Solid historietime
Alle som er litt over gjennomsnittig interessert i musikk i dette landet, har et forhold til Thomas Felberg. Enten som vokalist i rockbandet WE, eller som radiomakkeren til Harald Are Lund, når de på mandager, på sistnevntes radioprogram, tar tak i musikkhistorien og øser av sine eksepsjonelt store kunnskaper (På NRK P3 kl 2003 – 2200, red.anm). To timer med god, gammeldags nerding, som ender med en eventyrlig lang platehandleliste for lytterne.
På Drunk In A Ditch Songs From Rock Limbo 1969 – 1980 har Thomas Felberg satt sammen musikk basert på sine minner fra tiden på Hovseter ungdomsklubb på 1980-tallet og Warners rikholdige backkatalog. Platen har til og med, som første norske utgivelse, blitt godkjent som en skive på det kredible merket Rhino.
Slikt forplikter, og Felberg har gjort en kjempejobb med å finne frem sterke bidrag. Obskurt og klassisk er plassert side om side, noe som gjør det mulig å skrive lange avhandlinger om samtlige bidragene på skiva og musikerne bak disse. Alice Cooper, for eksempel, som er representert med den fortreffelige låta Long Way To Go fra gruppens fjerde album, gjennombruddsskiva Love It To Death, er blant de man kunne ha skrevet mye om.
Long Way To Go kom ut i 1971, altså en stund før Alice Cooper ble vokalistens soloprosjekt, og fanger på en herlig måte kraften som bor i de tidlige Alice Cooper-skivene. En låt som viser at få groover hardere enn bandet Alice Cooper på sitt mest fokuserte. Skiva låta er hentet fra, og oppfølgerskiva, Killer viser forøvrig bandet på sitt aller beste, og er, i egenskap av å være to av rockhistoriens saftigste rocksjokk, selvskrevne i en hver seriøs skivesamling.
Drunk In A Ditch Songs From Rock Limbo 1969 – 1980 er en samling rockevergreens. ZZ Top med Ko Ko Blue, Captain Beyonds Dancing Madly Backwards (On A Sea Of Air), Van Halens krutt-tønnerocker Fools og, verdens beste partyrockband, J. Geils Band som avslutter skiva med stomperen Gettin’ Out, er blant de mange høydepunktene. Andre melodier det er verdt å merke seg, er Amanda Shankars snedige fjerne østen-cover av Rolling Stones Jumpin’ Jack Flash, og Stones-gitarist Ron Woods sololåt, den reggaefargede I Can Feel The Fire, der Mick Jagger er hjelpesanger og Keith Richards gjør det han er best til, nemlig spille gitar.
Det eneste negative det er mulig å trekke frem ved Drunk In A Ditch Songs From Rock Limbo 1969 – 1980, er vektleggingen av det amerikanske hardrockbandet Montrose. Gruppen åpner skiva med Underground, og seks låter senere dukker de opp igjen med melodien Bad Motor Scooter. Ikke det at plassen i solen er ufortjent, for det er den ikke, men to plasser er en smule i overkant. Hadde de ellers så fyldige linernotatene forklart hvorfor dette ensemblet er med to ganger, hadde det langt på vei rettferdiggjort det. Var dette det viktigste bandet på Hovseter Fritidsklubb, eller er det noe annet som ligger bak? Akkurat det hadde vært trivelig å vite.
I den store sammenhengen er dette likevel flisespikkeri. Drunk In A Ditch Songs From Rock Limbo 1969 – 1980 er en herlig samler, som forteller en 78 minutter lang rock ‘n’ roll-historie. En historie du kan høre på om igjen og om igjen, uten at slutten noen gang røpes. Ganske enkelt en gavepakke til søkende musikknerder.
