Dystert, men fengende

(K17, Berlin, torsdag 2. november 2006)
Foto: Thomas Olsen

Klubben er rett og slett en drøm for alle som liker alt fra synthpop til industriell rock og metal, med konserter og fester så og si hver eneste kveld. Her spiller alle synthbandene som skulle ønske de var Depeche Mode. Og her har mangt et norsk metallband stått på scenen.

Torsdag kveld var det stinn brakke når det tyske darkwave og elektroindustrielle bandet In Strict Confidence og kanadiske Rhys Fulbers pop-trance prosjekt Conjure One sto på plakaten.

Uten Sinead
Fulber som har en fortid i både Front Line Assembley og Delerium, fortsetter mer eller mindre der han slapp med sistnevnte med Conjure One. Det er etno-trance og med forskjellige gjestevokalister som bidrar. På singelen Tears From The Moon er det for eksempel Sinead O’Connor som gjør vokaljobben.

Men O’Connor er selvsagt ikke med på turneen. Så på K17 var det Fulber på datamaskin og tangenter, og sangeren Leah på vokal. Heldigvis gjorde hun låtene på sin egen måte uten å prøve å høres ut som gjestevokalistene på albumet.

Eurytmics-cover
Det er begrenset hvor spennende slike laptop-konserter blir, og spesielt når det bare er en halvtimes supportjobb. Da handler det mer om å presentere låtene, og kanskje selge noen album etterpå.

Det morsomste i løpet av settet var på tampen hvor Tears From The Moon gikk rett over i en coverversjon av Eurythmics Here Comes The Rain Again. Både elegant og overraskende.

Norske fans
Det er første gang Conjure One er på en turné i Tyskland. Og platene har heller ikke distribusjon i Norge. Men vi møtte allikevel to norske gutter som hadde tatt turen fra Oslo til Berlin ene og alene for å se konserten.

De var naturlig nok litt skuffa når det viste seg å bare være en supportjobb. Men humøret steg betraktelig da både Rhys Fulber og Leah tok seg god tid til å prate, skrive autografer og bli tatt bilde av sammen med fansen etter konserten.

Rammstein vs Kylie
In Strict Confidence har holdt det gående i 15 år og har ni album på samvittigheten. De er med andre ord bautaer innenfor sin sjanger.

Musikalsk kan de enkelt og greit beskrives som Rammstein møter Kylie Minogue. Det er melodiøs synthbasert rock med Dennis Ostermanns messende snakkesang og Antje Schulz feminine popvokal. Ikke bare høres Antje ut som Kylie, hun ser også ut som henne!

Rått og godt
Det var første møte med bandet for undertegnedes del, men jeg lot meg lett overbevise og rive med når de entret scenen. Det er rått og røft, men samtidig melodiøst og lettfordøyelig. Hør for eksempel på Promised Land på myspace-profilen deres, som var første låten de spilte på konserten.

Schulz danset og gjorde dramatiske bevegelser for å visualisere låtene på sin side av scenen, samtidig som Ostermann brukte hele kroppen for å levere sine fraser på den andre siden. Innimellom møttes de på midten. Og rundt seg hadde de resten av bandet utstyrt med gitar, trommer og keyboards.