Scroll To Top

The Body, The Blood, The Machine – Thermalskrik

Plater 7. desember 2006
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

I 2003 slapp Portland-bandet The Thermals‘ debutplaten More Parts Per Million. Allerede året etter kom deres andre plate, Fukcin A. Allerede på dette tidspunktet var det punkinspirerte rockbandet kommet inn i varmen hos det amerikanske plateselskapet Sub Pop.

Visstnok skal det ha vært Death Cab For Cuties frontmann Ben Gibbard som fikset The Thermals en platedeal med det legendariske selskapet. Et plateselskap som, sett bort fra å være kjent for å ha driti på draget da de ikke så verdien av å ha Nirvana i stallen den gang da de ga ut Nirvanas debutplate Bleach, også huser en rekke nye fine band, som blant andre Wolf Parade, The Shins og Band Of Horses.

Trommis Jordan Hudson valgte å forlate bandet midt i innspillingen av The Body, The Blood, The Machine. De gjenværende to medlemmene, Hutch Harris og Kathy Foster fortsatte innspillingen ved å spille alle instrumentene selv.

Religiøse spørsmål er noe The Thermals var opptatt av på de to foregående albumene, og det fortsetter de til gangs med på The Body, The Blood, The Machine. Her trenger man ikke å lese nevneverdig nøye mellom linjene for å få med seg det som oppfattes som et politisk spark i ræva på ledere i det kristne amerikanske samfunnet. For det første har vi det umiddelbare møtet med fronten på coveret som er en sladdet Jesus-figur som hersker over himmel og helvete. Inni coveret finner vi også Moses og steintavlen med de ti bud foran The Capitol-bygningen i Washington D.C.

A Pillar of Salt er en låt som raskt skiller seg ut som hitlåtmateriale. Den fremstår som mye mer leken enn de fleste andre bidragene på albumet. Selv om det ryker politisk rock av de, så er The Thermals’ synspunkter uansett mye lettere å fordøye og, ikke minst tro på, enn det flere andre amerikanske band har forsøkt seg på.

En annen grunn til at man så tydelig får innprentet de politiske tekstene, er at Harris har en fascinerende og tydelig måte å synge på. Selv om det av og til kan være fristende å sende en lyddemper raka vegen over til Orgeon. Makan til kontant roping er det lenge siden det har blitt servert på plate! Men igjen; Det han sier er troverdig.

Dette albumet er nok en bauta i Harris sitt låtskriveri. Men noen av låtene fortoner seg likevel for like instrumentalt sett. Hvis vi tillegg tar den temmelig monotone vokalen i betraktning, kunne The Body, The Blood, The Machine blitt ganske skrekkelig. Hadde det ikke vært for de fengende melodilinjene, da, selvsagt.

Test Pattern er albumets roligste spor, samtidig som den er definitivt dets peneste med sin passe nedtonet stemning og en utrolig fin gitarlyd. Låten fungereer også som et lite pusterom mellom låtene Harris roper seg gjennom over den krasse gitaren. Et pusterom der man glemmer at man kanskje burde gjort det klokt i å komme seg for helvete langt av sted, i motsatt retning, når The Thermals spiller i Oslo 15.desember. Men denne anmelder tropper nok opp på John DEE likevel – med skrekkblandet fryd.

Om skribenten

kommentarer