Scroll To Top

En helg med Bloc Party

Intervjuer 17. desember 2006
Artister: Sjangre: , , ,

Foto: Siv Marte Lorås / promo

De fire britiske guttene i Bloc Party suste inn i rockverdenen med et debutalbum som figurerte på så å si samtlige årslistekåringer fra 2005. Også vår anmelder ga Silent Alarm full pott. To år etter er de klare med oppfølgeren A Weekend In The City. I den forbindelse var bassist og låtskriver Gordon Moakes en tur innom Oslo. Sist bandet var i hovedstaden var de oppvarmere for amerikanerne i Interpol, og i mai blir de å finne på Sentrum Scene.
– Vi var her for akkurat to år siden ja, men det føles ikke så mye som to år altså, sier Moakes og forteller at han var skuffet over snømangelen i Norge nå like før jul.
– Jeg ble skikkelig skuffet. Vi hadde noen herlige snøballkriger her og i Stockholm den gangen.

Alene på promotur
For øyeblikket er Moakes og vokalist Kele Okereke på hver sin promotur rundt omkring i Europa. Okereke, som står bak Bloc Partys tekster, er denne dagen i Danmark. Trommis Matt Tong skadet en lunge under en konsert i november og sitter hjemme i England og lader opp til en hektisk vinterturné. Ifølge Gordon Moakes er det sjelden gitarist Russell Lissack blir med på sånne promoturer siden han virkelig ikke liker pressedelen av det å være i et band.
– Men det er like greit. Man ser at han ikke liker å gjøre det, og vi andre føler det også litt ukomfortabelt å prøve å få han med i samtalen. Vi pleier bare å sende han ut til å gjøre hva han vil mens intervjuene pågår, ler han.

Et mer elektronisk sound
Debutalbumet Silent Alarm solgte over en million plater og var produsert av Paul Epworth. En klassisk indierockprodusent som også har satt sitt preg på plater av band som The Rapture, Maximo Park, The Futureheads og White Rose Movement. Denne gangen har de samarbeidet med produsent og tidligere DJ, Jacknife Lee, som var en av produsentene på U2s How To Dismantle An Atomic Bomb.
– På A Weekend in The City har vi hatt et større spillerom. Den er mer utløsende og vi har brukt mer dataprogrammering denne gang.
– Var det derfor dere valgte Jacknife som produsent?
– Ja, det var på en måte derfor. Han vet alt om dance og rock. Han fikk fram et skarpere sound. I fem-ti år gjorde han det godt som DJ med sine progressive ting. Men han sluttet vel med det da ”alle” skulle gjøre det.

-Hvordan var det å skulle lage en ”ny” Banquet da?
– Hehe, vi har jo allerede en! Men altså, vi har et par låter på denne skiva også som man kan danse til. Selv om skiva er en del mørkere. Men det er meget mulig at vi går mer tilbake til soundet på Silent Alarm på neste plate igjen. Det å lage mer låter som man kan danse til. Det er utrolig morsomt å ha låter som She’s Hearing Voices og Banquet når publikum blir gale på konserter.

– Hva med tittelen A Weekend In The City. Er det en god eller en dårlig helg i byen?
– Hehe, begge deler egentlig. Det er vel en historie om hele helgen. Ofte når det nærmer seg helg så er man kjempetrøtt og tappet for energi. Så tar det seg opp når man skal ut på byen, før det ender opp som en ganske kjip bakrus. Plata er fylt med snapshots av en helg, med alt den fører med seg.

– Vil du si at det er et konseptalbum?
– Nja… Selvfølgelig kan man skrive at den låta er om fredag og den om lørdag også videre. Og det er garantert noen som vil være superanalytiske og skrive det om plata. Men det er ikke sånn at alle låtene er om en helg – og kun det.

Amerika får en mer radiovennlig låt
– Det virker som om mange av låtene er veldig personlige for Kele?
– Ja, det er de definitivt. Det er i alle fall 3-4 låter som er ekstra personlige for han. Men tror de fleste vil kunne finne noe med de som man kan relatere seg til, sier Moakes og legger til at den handler mye om frustrasjonen som oppstår i en bysituasjon. Men Moakes bedyrer at han, som en gutt fra landet, på ingen måter savner byen. Han føler seg mest komfortabel hjemme med musikk, bøker og konen han giftet seg med for tre måneder siden.

Første single ut er The Prayer som slippes i slutten av januar. I Amerika gir de imidlertid ut I Still Remember som første låt. Han forklarer at det er rett og slett fordi den er mer radiovennlig og passer bedre til det amerikanske markedet.
– Vi valgte å gi ut The Prayer som single i Europa siden den skiller seg litt ut. Den har et annet hook enn de andre, og vi vil vise at vi har noe nytt å by på, selv om ikke den nødvendigvis gjenspeiler resten av låtene på plata.

– Bedre enn vår plate
– Hvilken plate syns du har vært best i 2006?
– Jeg må si TV On The Radio sin. Har bare hørt den noen ganger, men er fryktelig imponert.

– Ja, kan jeg få si at The Prayer minner litt om TV On The Radio?
– Hehe, hvis vi skal være en ”rip off”, hvis jeg skal bruke det uttrykket, av noen, så er vi vel alle stort sett fornøyde av å havne i samme bås som de, Broken Social Scene og Arcade Fire. Den er så bra den TV On The Radio-skiva. Det som er litt synd er at jeg syns nesten den er bedre enn vår!

– Jeg leste ett eller annet sted at du har vært musikkjournalist?
– Hehe, jeg skrev på en egen fanzine i alle fall. Dette var like etter college. Jeg hadde mest lyst til å spille, men hadde ingen å spille med. Tilfeldigvis havnet jeg etter hvert i et band i stedet for å skrive om det, ler han.
– Jeg er så stor fan av Paul Morley som skrev de første Joy Divison-anmeldelsene og sakene for The Observer. Han var der da de slo gjennom og opplevde hele deres historie. Jeg møtte han faktisk i en platesjappe i London forrige jul. Jeg stod og bladde meg gjennom Little Britain på jakt etter en julegave til et familiemedlem da han plutselig stod ved siden av meg. Han så rart på meg da jeg gikk bort til han og sa at jeg beundret arbeidet hans!

A Weekend In The City slippes mandag 5. februar 2007.

Om skribenten

kommentarer