Scroll To Top

Fra Berlin til Tromsø med gammel film og ny musikk

Intervjuer 18. januar 2007
Artister: Sjangre: , ,

Foto: Thomas Olsen

De har vært i både Bergen, Oslo og Stavanger tidligere, og gleder seg til å besøke Tromsø.

– Vi sjekket Google Earth, og Tromsø så ut som et veldig lite sted? 60-80 hus kanskje? Er det en liten fiskelandsby? Spør Franz Schütte mens han tørker av bordet og gjør klart til frokost på det koselige kjøkkenet vegg i vegg med studioet. Reimo Herford er rett rundt hjørnet. Han er ute og kjøper melk til kaffen.

Fotograf: Thomas OlsenFranz og Reimo startet bandet i 1997, og vokste fort til en kvartett. Nå har de imidlertid krympet til en trio, hvor Henning Wattkinson, som er på sin vanlige jobb denne morgenen, kompletterer trioen som henter referanser fra band som Kraftwerk, Yello, Deutsch Amerikanische Freundschaft (DAF) og hele den nye tyske bølgen på åttitallet hvor synth og punk smeltet sammen.

Filmskaper forut for sin tid
– Vi er store fans av Hans Richter. Filmene er fantastiske. Han var så forut for sin tid, og brydde seg ikke om trendene i Hollywood. Selv om alle visste at lettkledde kvinner dro folk til kinoene fortsatte Richter med å lage abstrakte kunstfilmer, og utforske det nye mediet. Selv om de er i svart/hvitt er de utrolig fargerike, forteller Franz entusiastisk om filmskaperen og filmene fra 1920-tallet de skal sette musikk til i Tromsø.

– De er som musikkvideoer. Det blir mye større variasjon og mye mer interessant når det er flere småfilmer enn én lang. Det er utrolig hva de fikk til og hva Richter eksperimenterte seg frem til så tidlig i filmens historie.

Ødelagt av nazistene
– Når vi ble spurt om å lage et bestillingsverk valgte vi Richter fordi det er gøy å ta med noe fra Berlin når vi skal gjøre noe utenlands. At vi begge kommer fra Berlin gjør også linken mellom hans filmer og vår musikk tydeligere, mener Franz.

Det meste av Richters arbeid ble brent av nazistene under krigen, men en del opptak ble heldigvis spart. Filmene er på 60mm bånd, men Jeans Team måtte bestille en god gammeldags videokassett fra Frankrike for å kunne se filmene mens de komponerte musikken.

Fotograf: Thomas OlsenOm stumfilmkonserten blir en suksess i Tromsø håper de å sette den opp i Berlin senere.

Irritert på nytt album
Bandet opplever også suksess med singelen Das Zelt som ble gitt ut i Tyskland i fjor høst. Og deres tredje album, Kopf Auf, kom ut rett før jul.

– Jeg er egentlig litt irritert på den nye plata vår, forteller Franz med en oppgitt mine. Nå har vi jobbet i ti år som Jeans Team. Vi har lagt så mye kjærlighet og omtanke ned i musikken vår, vi har brukt så mye tid på å finne de riktige lydene. Og alt som skal til for å få en hit er å plukke opp kassegitaren! Først når man går back to basic gidder folk å høre på deg!

Das Zelt har vært hyppig spilt på tysk radio de siste månedene. Undergrunnsbandet har rett og slett fått en kommersiell hit ved å forlate sitt opprinnelige technosound til fordel for visesang.

Anarkistisk visesang
– Men det måtte bare bli slik forteller Franz videre, og legger til at han selvsagt er stolt av albumet.

Bandet som til nå har vært kjent for forholdsvis ordknappe tekster, opplevde plutselig å ha skrevet en anarkistisk visesang. Da passet det ikke å kle den inn i elektroniske lyder. Den måtte bli mer organisk.

Refrenget går slik: Ingen Gud. Ingen stat. Ingen jobb. Ingen penger. Hele verden er mitt hjem. Sangen handler om å bryte seg løs og fri fra myndighetenes og kapitalismens klamme grep.

Fikk frist
– Det er en sang som fint kan spilles på gamlehjemmet, men budskapet er nok hva man vanligvis forbinder med punk, smiler Franz.

– Hovedgrunnen til at det ble sånn er rett og slett fordi plateselskapet satte en deadline for når plata måtte bli ferdig. Og slik har vi aldri jobbet tidligere. Det gikk raskere og var mer praktisk å tenke mer tradisjonelle komposisjoner når vi kjempet mot tiden. Og da ble også utrykket mer klassisk. Men det blir nok mer techno på den neste plata. Det er jo det som er vår greie, og det er det vi vanligvis hører på privat.

Fotograf: Thomas OlsenVi så bandet live på Lido i Berlin rett før jul, og liveversjonen av Jeans Team er fortsatt techno. Det var aldri aktuelt å dra frem kassegitar og ta med en trommis for å fremføre de nye låtene på turneen, ifølge bandet.

Best å spille utenlands
Jeans Team gjør også en vanlig klubbkonsert når de er i Tromsø, i tillegg til stumfilmkonserten.

– Vi liker mye bedre å spille utenlands enn i Tyskland. Siden vi synger på tysk blir det så nært når vi møter det tyske publikumet. De skal alltid rette på tekst og uttale. Det er så mye kulere, men også litt absurd, å fremføre dem utenlands, sier Reimo, som er tilbake fra butikken, mens han kaster mat som har gått ut på dato fra kjøleskapet.

Visuelt er det gamle neonskiltet, som har gitt bandet navn, et av gruppas mest kjente varemerker. Jeans Team-skiltet plukket de ned fra en nedlagt klesbutikk på et hjørne i Wedding. Nå pryder det alle albumcoverne, er med i musikkvideoene og fungerer som bakgrunn for sceneshowene. Men skiltet blir ikke med til Tromsø, det er i såpass dårlig forfatning nå at det ikke tåler å fly.

Denne artikkelen er også publisert på Berlinberlin.no

Om skribenten

kommentarer