Scroll To Top

Grindstone – Reise til nattens ende

Plater 31. januar 2007
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Bilder og stemninger raser forbi i spastisk tempo, ikke ulikt mareritt; som mørke, glefsende, obskøne ritualer. Reisen til nattens ende er i gang. Kom nå. Som en samtidskunstutstilling der all moderne musikk er kastet sammen i en fascinerende smeltedigel og katalyseres ut til noe som bare er Shining. Episk, eklektisk, eskaspisme, eksentrisk, enerverende, energisk ekte. Endelig er oppfølgeren Grindstone her.

Med sitt forrige opus In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster lagde norske Shining en ny sjanger, noe få forunt i vår tidsalder. Dette i seg selv er kanskje en bragd, men ingen garanti på stor kunst.

Godt er det da at Shining, nå som da, befester kvaliteter i alle ledd. Sjelden har noe album vekket så mye i meg. På godt og vondt. Bare godt kan og skal det ikke være. Sjelden har et albumet krevd så mye av lytteren; og samtidig gjort lytteren så nysgjerrig (forrige lignende situasjon skjedde ved møte med Scott Walkers The Drift og Olivier Messiaens Turangalila, som denne: også pliktkjøp).

Gåter i gåter, labyrinter i labyrinter til man etter mang en ny spinn i spilleren får tak på verkene og vokser sammen med dem. Sjefshøvding Jørgen Munkeby og hans soldater har tverret ut deres Amnesia, den mørkere tvillingbroren til In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster.

Det vil være komplett umulig å dissekere disse verkene ned til minste bestanddeler uten å skrive avhandlinger på lengde med analyser av større klassiske symfonier. Her er nye bruddstykker og detaljer i vært milliondel av et sekund og i så enormt mange lag. Det putrer og freser noe voldsomt i heksegryta. Mesterstykket til Munkeby og hans kompanjonger er at låtene vokser frem til å bli helhetlige verk. De symfoniske virkemidlene, den knallharde sementriffinga, folkemusikken, dødmetallen, Tekken-hyla, jazzen, de piskende synkoperte rykk, polyrytmikken og støta før overgang til enorme suggestive driv og over i sakrale salmelignende temaer. Alltid overraskende, alltid underholdende, aldri kjedelig. Dette er ikke skiva du blir lei av med det første.

Åpningslåta In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster glefser tak i låret ditt fra første sekund og river og sliter alla Meshuggah og våre egne NoPlaceToHide, med prog-basser og synthstøt fra nykommer Andreas Hessen Schei (tidligere Jaga Jazzist).

Winterreise starter med et driv og en sound ikke ulikt gamle Amiga-spill så over i noen enorme episke black metal-høyder. Sort episk filmatisk reise. Robert Fripp-aktige gitarer, putrende analoge synther. Progressivt som faen. Sci-fi-metallsymfoni. I Moonchild Mindgames er vi over i Stevie Wonders instrumentale eskapader rundt Journey Through the Secret Life Of Plants med nydelig koring og en drakt som selve marerittvalsen. Surklende analoge synthløp og strykearrangering i noe som nærmer seg et Final Fantasy-spill.

ASA NISI MASA har et gitar-shredderiff Dimebag Darrell (R.I.P.) verdig. Med et over i det cheesy, banale… kitchy. Ekte så falsk. Metall så plast. Evi-synth-sax, barokklignende fuger med et touch av Bach. Svulstig og pompøst, ja vel, men så stort, så flott. Her finnes ikke snev av ironi.

Det lille hvilepustet Psalm er nydelig med sin labyrintiske melodi, vocoder-robotstemme og Angelo Badalamenti-korder som vokser seg opp til enorme høyder i en lang sakte drone. Med ett tar en sopranvokal over melodiføringen og vi flyter ut i stratosfæren over et seigt svart driv. Episk.

Sporet 1:4:9 har noe Sunn ((o)) over seg. Mørkt, mørkt. Klaustrofobisk. Filmusikk fra åttitallets grøssere og horror á la Freddys Nightmare og Halloween. Og slik fortsetter det. Snasen produksjon over hele fjøla, som alltid, fra Kåre Vestrheim og Mike Hartung. I en uhyre kompleks tekstur, blir vi med på mangefassetert reise inn i natten. Uhyre givende lytteropplevelse for musikkelskere uten streng sjangertilhørighet.

Lyttetips: Psalm, Stalemate Longan Runner, Winterreise og -… .- -.-. ….

kommentarer