Tons Of Town – Indiepop for røkla

Hvordan har verden klart seg så lenge uten disse elleve poplåtene? De er jo så deilige! Det var det første undertegnede tenkte, etter å ha hørt igjennom britiske Field Musics andre studiofremstøt Tons Of Town. For det er liten tvil om at denne Sunderland-trioen, ledet av brødrene Peter og David Brewis, har truffet gull med dette albumet.

De hoster ikke opp grensesprengende musikk, det skal sies. Men det er likevel svært uklokt å kimse av band som trives i et lydbilde som sender tankene i retning av Beach Boys, The Knack og Apples In Stereo.

For der hvor andre band lukker seg inne i en kjeller og lager melodier som krever oppmerksomhet, er Field Music løsningsorientert. Det er ingen skjulte beskjeder eller vanskelig tilgjengelige øyeblikk på Tons Of Town. Alt ligger fremme i dagen, og den eneste dypere meningen er å ordne god stemning. Noe den klarer aldeles brillefint.

Skiva varer i bare i 31 minutter, men den føles lenger. I andre tilfeller kunne det vært et aber, men for Tons Of Town er det utvilsomt et pre. Bidragene er så fulle av flyt og optimisme, at de lett kunne vart mye lenger også. Noen ganger, som på A House Is Not A Home, She Can Do What She Wants, In Context og drømmelåta Closer At Hand, føles det ut som de gir seg for fort. Låtene groover så godt, at man skulle ønske de aldri tok slutt. Så når de en gang går tomme for melodi og neste låt i rekken melder seg, tar man seg i å automatisk gripe etter fjernkontroll og dets back-knapp.

Det er fristene å konkludere med at du blir et gladere menneske av å høre på Field Musics og deres Tons Of Town. Men dette er naturlig forbeholdt at man liker popmusikk som er livsglad, ukomplisert og litt dum. Og det er jo selvsagt ikke alle som gjør.