Scroll To Top

Santa Maria – Milde Maria

Plater 27. februar 2007
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Svenske Santa Maria er altså Maria Erikssons soloprosjekt. Eriksson kjenner vi jo som vokalist og gitarist fra det latterlig solide popbandet The Concretes, og det borger følgelig for kvalitet. Med seg på denne platen har hun blant annet Johan Berthling (Nicolai Dunger) på bass, Markus Krunegård (Laakso) på gitar, keyboard og vokal, Leo Svensson (The Tiny) på vokal og Lars Skoglund (også han fra Laakso) på trommer.

Den selvtitulerte solodebuten rommer en sofistikert, men samtidig tilgjengelig og nynnbar popmusikk. En musikk du kan sette på og hygge deg til, kanskje til og med gi bort i gave til en venn som liker musikken sin svensk og poppete. Santa Maria er ganske enkelt et bra album som det er verdt å gi en lytt.

Maria Eriksson har nok ønsket å distansere seg og Santa Maria noen steg bort fra tingene hun gjør i The Concretes. Det er lagt vekt på at musikken skal være mer enn et lett popsjokk, noe Eriksson unektelig har fått til. Ta for eksempel den voldsomme utblåsningen i Make Up, der hun spiller på hele repertoaret vokalist-og-låtskriver og knuger ut et enormt lydbilde.

Make Up stater pent og pyntelig, før den sakte, men sikkert bygger seg opp til å bli en koloss av lyd. Nesten som om The Knife skulle finne tonen med The Concretes i et mørt portrom. Kjempespenstig, men også litt skummelt. Foruten førstelåta Dogs, er det også verdt å sjekke ut Cuckoo, som er albumets kanskje mest singelvennlige låt.

Her har Eriksson satser alle pengene på å dyrke frem ren på popmusikk. Og ren pop er akkurat hva det blir. En sang som trekker veksel på alt det gode tweepopen har å tilby, og som naturlig nok er umulig å få ut av hodet når den først er kommet inn.

Det er i det hele tatt mye pent å si om albumdebuten til Santa Maria. Platen tåler mange spillinger – kanskje aller mest fordi den inneholder en anstendig mengde gode melodier. Men det mangler likevel litt på at dette kan blir mer enn bare et bra album. Aberet er at det på ingen måte svinger like godt av alt materialet. Sistelåta, Lay Down kan fungere som et eksempel på dette. Her blir Maria for anonym og intetsigende til å markere seg positivt. Dessverre er det et par ytterligere låter av dette kaliberet på Santa Maria. Det gjelder først og fremst Pill og Face Blank.

Konkludert står Santa Marias debut derfor tilbake som en plate med store oppturer – men som også inneholder noen mindre nedturer. Alt i alt er dette likevel en utgivelse det kan være lurt å raske meg seg. Spesielt for den som leter etter velutviklet popsnekkeri – til tross for at albumet på det jevne fremstår som noe uforløst.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer