Scroll To Top

Not Too Late – Uforløst, men stødig

Plater 4. mars 2007
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Da Norah Jones kom slentrende inn på arenaen med Come Away With Me for snartt fire år siden tok det ikke lang tid før hun la mer eller mindre hele verden for sine føtter med sine myke taffeljazz. Fire år senere har ungjenta modnet betraktelig, og med tredjealbumet Not Too Late viser hun flere sider av sitt utvilsomme talent.

Albumet åpner sterkt med Wish I Could som viser en moden sangerinne som har hørt på annet enn jazz siden sist vi møtte henne. Låten minner mest av alt om noe en ung Emmylou Harris kunne ha gjort på syttitallet. En forholdsvis enkel låt med en forankring i bluegrass.

Det varer imidlertid ikke lenge før Norah går tilbake til sine røtter i jazzen. Sinkin’ Soon er også en enkelt konstruert låt, båret av Noras stødige stemme som er pakket pyntelig inn med New Orleans-blåsere og et arrangement som ellers bidrar til å løfte helhetsinntrykket av en artist som våger mer enn hun har gjort tidligere.

Så langt, så bra. Men herfra serverer Norah Jones et knippe langt mer anonyme låter, som riktig nok ikke er dårlige, men heller ikke utpreget spennende. Igjen noteres en overveid miks av bluegrass, jazz og pop, og igjen er det Jones’ stemme som først og fremst står i fokus. I og for seg ikke noe negativt i det, men akkurat denne sekvensen av albumet minner lett om ting hun har gjort bedre på sine tidligere utgivelser.

Broken, albumets syvende spor, er neste innslag som viser hvorfor nettopp Norah Jones har kommet seg dit hun i dag befinner seg. Både her, i Wake Me Up, i Rosie’s Lullaby og i det avsluttende tittelsporet Not Too Late viser hun i tillegg seg som en habil låtskriver, selv om medmusikanter og produsent Lee Alexander også skal ha honnør for å ha trykket på de riktige knappene.

Not Too Late er et svært behagelig album å forholde seg til. Tildels er dette utsøkt materiale, som i de låtene som er nevnt og fremhevet. Men samtidig blir Norah Jones hakket for anonym til at platen som et helhetlig produkt kan fremheves til noe mer enn det.

Konkludert er dette altså en fin, men en noe uforløst utgivelse som til tross for sine svakheter viser at Norah Jones har langt mere å fare med enn hva vi kunne få inntrykk av gjennom debuten Come Away With Me (2002) og oppfølgeren Feels Like Home (2004).

Om skribenten

kommentarer