Scroll To Top

The Weirdness – Unødvendig comeback

Plater 7. mars 2007
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

I det hele tatt er det grunn til å spørre seg om hvorfor de tre originalmedlemmene av The Stooges; Iggy Pop (vokal), Ron Ashton, (gitar) og Scott Ashton (trommer), ha tatt seg bryet med å lage The Weirdness?

Gruppen er et av tidenes viktigste rockband, og har med sine tre første skiver, The Stooges, Fun House og Raw Power som alle tre er uunnværlige klassikere, inspirert en uendelig mengde band. The Stooges har ettertrykkelig skrevet seg inn i rock’n’roll-historien, og har derfor absolutt ingenting å bevise i 2007. Så hvorfor i det hele tatt prøve?

The Weirdness gir egentlig ingen klare svar på hvorfor de har forsøkt seg i studio igjen. Gruppen har forsøkt å grise til lydbildet, slik at det skulle få den deilige Detroit-lyden over seg. Og det er unektelig en ståkete, røff og voldsom miks vi blir presentert for på dette albumet. Men selv om det er det utrolig hva man kan få til i et moderne studio, kan man likevel ikke, i alle fall ikke ennå, skru tilbake tiden.

De første Stooges-skivene var lyden av en tidsperiode som ikke kan produseres i et vakuum. Og det føles som at The Weirdness er laget i nettopp et vakuum. Omtrent som at The Stooges har trodd at de de må bevise at det er de som er The Stooges!

Det føles ikke som innholdet på albumet er noe bandet virkelig har hatt lyst til å materialisere. Til det resultat at det hørtes oppjaget og masete ut.

Bandet, som i tillegg til Ashton-brødrene, er befolket med Mike Watt på bass og Steve Mackay på saksofon, låter som et udedikert Stooges-tributeband. De er kanskje Stooges i navnet, men ikke i, der det teller mest: I lyd. Den største forskjellen ligger likevel i at Iggy Pop denne gang må late som han er ute av mentalt vater. Han simulerer og skuespillererer, men resultatet kan bare i små drypp sies å være tilfredstillende. Iggy Pop er liksom ikke Iggy Pop nok, og da blir det vanskelig å styre Stooges-skuta med tilstrekkelig pondus.

Fallhøyden når man presenterer noe under Stooges-fanen, er selvsagt enorm. Og The Weirdness faller hardt mot bakken, mye på grunn bandets kavete forsøk på å kopiere egne genistreker. De finner tonen på enkelte bidrag, som for eksempel i She Took My Money, ATM og skivas utvilsomme høydepunkt og livbøye, My Idea Of Fun.

Men i en total av 13 spor, blir disse bare små pusterom fra altfor mange slitsomme og unødvendige låter. The Weirdness er en uverdig comeback-skive fra et band som burde holdt seg til å gjøre lukkeraktive festivaljobber med gamle låter.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer