Scroll To Top

Sorry – Full fest

Plater 1. april 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

King Midas har alltid vært et band med sans for gode låter. Mange vil kanskje til og med gå så langt som å si at få norske band kan matche dette bandet – når det kommer til poplåtskriverskills. Hvis vi hører oss gjennom utgivelsene Tåsen-bandet har gitt ut, og får den ene hitlåta etter den andre slengt i fleisen, kan vi langt på vei si oss enige i at dette er tilfellet. Det som hele tiden har manglet for bandet, i alle fall i undertegnedes ører, er det gjennomførte albumet.

Når skivenes deres har fått noen år med relativt hyppige spillinger på baken, har det alltid vært den uimotståelige enkeltlåtene som har holdt seg best. Det har blitt litt for mange låter som ikke direkte kan avskrives som svake, men heller ikke gir nødvendig støtte til høydepunktene.

På gruppens femte langspiller, Sorry, har de endelig lykkes med det som ser ut til å være gruppens svennestykke. Platen som kommet til å bli husket som øyeblikket da bandet tok steget opp i rockens eliteserie, og ble et albumband. De lenge vært nære på, men med Sorry snubler de ikke ved målstreken.

Som vanlig har de en god håndfull med gigahits, som blant annet radiotraven West End Boys, Saturday Night, 97 Tears, The Penalty og Music From A Window. Popmusikk kan nesten ikke bli bedre. I tillegg har de låter som As I Lay Dying, Walk Away, Ringo og Sunken Sun. Melodier som bryter opp albumet på en fin måte, og etablerer følelsen av at dette er et helstøpt album. En skive som både har suverene hits og låter som støtter disse på en meget god måte.

De har funnet frem til et bærekraftig uttrykk, et uttrykk det er mulig å lage flere album i. Det vil si en new wave-inspirert partypop, der Roxy Music er krysset med Human League, The Beat og en dæsj The Cars. Full fest, med andre ord, og en av de kuleste platene du kan bruke hørselen på våren 2007.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer