Scroll To Top

Timbaland Presents Shock Value – Ikke bra i det hele tatt

Plater 16. april 2007
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Når beatmester Timbalands andre soloskive Timbaland Presents Shock Value nå foreligger, er man nødt til å spørre etter motivet bak den. Er han virkelig så glad i penger at han slipper ut nesten hva som helst? For maken til syltynn suppe er det lenge siden har havnet på undertegnedes bord. Denne skiva rommer 18 spor, og det ett – ett jævla kutt – som er bra. Resten, med noen få hederlige unntak, er ganske så håpløst. Hvordan får han det til?

Artister som Dr. Dre, 50 Cent, Amar, Elton John (!), Keri Hilson og Missy Elliot, bare for å nevne noen få, skinner i altfor liten grad på dette albumet. Med et vell av potente gjesteartister som dette burde man kunne forvente noe mer enn et musikalsk flatbrød.

Men en gang klaffer det for Timbaland og vennene, og det er på låta Give It To Me. En herlig sak, der Justin Timberlake og Nelly Furtado gjør svært overbevisende opptredener. Denne låta er alt denne skiva skulle og burde være: Leken, men streng. Catchy, men progressiv. Ingredienser som på mange måter kjennetegner Timbaland på sitt beste. Andre låter som man til nøds kan låne øre til, er Boardmeeting og Scream.

At den sterke Give It To Me er låt nummer to på skiva gjør albumet som helhet, en gigantisk bjørnetjeneste. Det blir som å smelle opp de dyreste nyttårsrakettene kl 1300, når ingen uansett ser dem, for så banke ut de fislete batteriene fra Strømstad når det virkelig gjelder litt senere på kvelden. Et kjempestort antiklimaks!

Emorap med Fall Out Boy, vasne bangere, og enkelte vaklete forsøk på technorap. Jada, her skal ingenting være uprøvd. Shock Value rommer altså det meste, men svært lite holder mål. Vi er ganske enkelt vitne til en bunnløs identitetskrise – kamuflert som et album.

Shock Value er en hip hop-skive som er lam fra halsen og ned, og dermed ute av stand til å danse, laget av et av hip hopens, og etter hvert også popmusikkens, viktigste hitmakere. Det er noe ved den konklusjonen som gjør undertegnede en smule molefonken.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer