Scroll To Top

Popmagi i sommerkulden

Konserter 16. juni 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, søndag 17. juni 2007)
Foto: Dag S. Nilsen

Fotograf: Dag S. NilsenSå var det over for denne gang. Den 16. utgaven av Norwegian Wood er historie etter at internasjonale størrelser som Brian Wilson og Travis hadde sunget og spilt fra seg fra hovedscenen i Frognerbadet.

Søndagen ble en hyggelig dag i amfiet ved Frognerparken. Først og fremst takket være en opplagt Beach Boys-legende. Men det skjedde også spennende ting på scene for de mer uetablerte. Blant annet overbeviste bergenserne i StMorritz med sin melankolske popmusikk mens energibomben Dobbelmono sørget for spenstige sprell og god stemning.

Washington

Litt for nedpå
Fotograf: Dag S. NilsenTromsøbandet Washington hadde den ikke nødvendigvis altfor ærefulle oppgaven å åpne årets siste dag under Norwegian Wood i Friognerbadet i Oslo, og gikk på scenen allerede klokken 14. Med sitt lavmælte muskalske uttrykk skal det en del til for å fange publikums fulle oppmerksomhet. Denne oppgaven har vi sett Washington gjennomføre med stor overbevisning tidligere, ikke minst da de spilte for et etusiastisk hjemmepublikum under fjorårets by:Larm i Tromsø. Men på en regnfull søndagsettermiddag i Frognerbadet ble nok oppgaven hakket for utfordrende for tromsøværingene, og Washington gjorde lite for å sette folket i amfiet i den riktige festivalstemningen.

Til tross for dette er det likevel ikke spesielt mye å utsette på Washingtons kvaliteter som band. Vi snakker fremdeles om et knippe eminente musikere med solid fotfeste i melankoliens mørke daler, og vokalist Rune Simonsen synger minst like flott her som ryktet tilsier. Låtene, stort sett hentet fra gruppens to album; A New Order Rising og Astral Sky, sitter som de skal. Men at de ikke sparket hakket mer fra seg fra Wood-scenen trekker dessverre noe ned her.

StMorritz

Strålte mellom bygene
Fotograf: Dag S. NilsenBergenserne i kvartetten StMorritz gjorde en fin entré på Underwood-scenen i Frognerbadet søndag ettermiddag.

Det har vært sagt at bandets musikk passer like godt i regnvær som i solskinn, og da StMorritz inntok scenen for usignerte band fikk de bevist at musikken deres i hvert fall passer godt i regnvær. Det pøste ikke akkurat ned, men etter noen flotte dager med sol og varme i Frognerbadet skulle beklageligvis værgudene vise seg fra en litt annen side denne søndagsettermiddagen.

StMorritz serverte et sett med behagelige låter som har en forankring et sted mellom melankoli og catchy pop. Om de er inspirert av Beach Boys-legenden Brian Wilson, som skulle innta hovedscenen senere samme kveld, vites ikke, men at de kan ha lært ett og annet av den aldrende poplegenden bør ikke overraske noen av de tilstedeværende i badet.

Blind Archery Club

Godkjent klubb
Fotograf: Dag S. NilsenFollo-bandet Blind Archery Club var andre navn ut på Norwegian Woods hovedscene søndag ettermiddag. I motsetning til Washingtons litt for dempa uttrykk, maktet Blind Archery Club å vinne publikums gunst.

Med sitt relativt ferske debutalbum The Union i bagasjen var dette en gylden anledning for Blind Archery Club til å vise seg for en større publikumsmasse. Og selv om konsertstart klokken halv fire på en søndag må kunne beskrives som tidlig, hadde i det minste en del flere festivalgjengere kommet seg innenfor portene i Frognerbadet enn da Washington spilte fra samme scene halvannen time tidligere. Dette bidro sannsynligvis også til at responsen gruppen ble møtt med var noe mer tilpasset.

Blind Archery Club gjorde sånn sett en helt grei innsats, selv om ikke albumet som låtmaterialet er hentet fra på noen som helst måte går inn i historiebøkene som 2007s mest spennende plateutgivelse.

Dobbelmono

Dobbelt så moro med Dobbelmono
Fotograf: Dag S. NilsenMed sin sjarmerende og vinnende vokalist Caroline Ingeberg i front, akkompagnert og omgitt av et knippe mariusgenserkledde musikere, inntok Dobbelmono Underwood-scenen kvart over fem. Gruppen viste pur spilleglede og strålte fra første øyeblikk. Noe ikke minst bandets utadvendte stil skal ta noe av æren for.

Musikalsk sett opererer gruppen i et segment som krever entusiasme og sprell foruten at melodiene bør være av et kaliber som får publikum til å henge med. Dette ikke alltid like enkle kunststykket maktet Dobbelmono å få til med stor overbevisning. Ikke minst gjorde det seg gjeldende mot slutten av det korte settet da de ble utvidet med både kanin(!) og bjørn(!!) som dansende bandmedlemmer. Om de har hentet trikset fra The Flaming Lips smittende liveshow fra et par år tilbake vites ikke, men i alle fall fikk de nærmest tilsvarende oppmerksomhet – bare i et noe mindre format.

The Lemonheads

Stive indiehelter
Fotograf: Dag S. NilsenEvan Dando og hans The Lemonheads var første band på hovedscenen søndag som ble møtt av et publikum som faktisk tilsynelatende var kommet dit for å oppleve nettopp dem. Og det hjelper også på inntrykket at han har fått med seg de legendariske ringrevene J. Mascis fra Dinosaur Jr. og Bill Stevenson fra The Band.

The Lemonheads kjører på fra første riff med stor treffsikkerhet, men det oppleves likevel som om bandet gir relativt lite av seg selv fra scenekanten. Indielåtene som gruppen er kjent for er heller ikke sjarmerende eller smittende nok til å kunne dra lasset alene, og da føles konserten gjerne hakket for innovativ i form og oppbygning. Dando og kompani dro det hele likevel i land da det nærmet seg slutten på settet sitt, da med de noe mer innbydende låtene fra klassikeren It’s A Shame About Ray fra 1992.

No Torso

Ska det ver, så ska det ver!
Fotograf: Dag S. NilsenEtter at festivalsjef Jørgen Roll introduserte Frogners egen Lars Lillo-Stenberg som kveldens overraskende pauseinnslag fra hovedscenen, var det atter en gang duket for et mindre etablert band fra Underwood-scenen. Og med ska som våpen gikk No Torso rett i strupen på sitt publikum for å overbevise om at det fremdeles er liv i denne musikkformen. Gruppen kom og leverte varene omtrent som forventet. Uten verken de store høydepunktene eller nedturene.

Med andre ord har No Torso etablert seg i en sjanger som i og for seg bør være et godt utgangspunkt. Men samtidig har det gang på gang vist seg at det kan være vanskelig å skille seg ut i mengden. Spesielt dersom man sammenligner med de største artistnavnene som opererte innenfor segmentet fra seksti- til ut på åttitallet. No Torso er utvilsomt likevel dyktige på sine instrumenter, og leverer varene med både innlevelse og sjel. Til tross for dette, makter ikke låtmaterialet å få godt nok grep, og det hele forblir derfor en tanke anonymt. Likevel, No Torso skal ha for sitt pågangsmot og innsatsvilje fra den lille scenen i Frognerbadet.

Brian Wilson

Popmagi i kulden
Fotograf: Dag S. NilsenMed 10-12 grader var det ikke mye som minnet om strandliv og sommer i Frognerbadet søndag kveld. Men da The Beach Boys’ legendariske frontfigur Brian Wilson gikk på scenen kvart på syv ble det med ett spredt etterlengtet varm energi fra scenen. Og den levende legenden ble da også møtt av et langt mer entusiastisk publikum enn hva de artistene som hadde spilt frem til nå fikk erfare.

Brian Wilson, som runder 65 år førstkommende onsdag, har turnert en del med sitt band siden han (omsider) ga ut Smile-albumet for tre år siden. Undertegnede opplevde en slapp utgave av gjengen på Orange Scene under Roskilde Festival for to år tilbake, og hadde derfor ikke de altfor største forventninger til kveldens festivalkonsert. Heldigvis gjorde Wilson og kompani fordommene til skamme og gjorde en langt bedre figur her. Han fikk skrudd opp temperaturen minst ti hakk med sine gamle Beach Boys-slagere og varmet den småfrosne forsamlingen med et uvanlig opplevelsesverdig show.

Selv om det først og fremst var soloartisten Brian Wilson som offisielt og i teorien sto på plakaten denne kvelden, var det fremførelsen av gamle Beach Boys-slagere som gjorde konserten til en severdig og minnerik konsertopplevelse. For det kan nesten ikke gå galt med låter som Good Vibrations, California Girls, Surfin’ U.S.A., Wouldn’t It Be Nice og I Get Around på repertoaret. Og vi fikk alle disse, pluss en rekke øvrige klassikere servert fra Norwegian Wood-scenen. Da gjør det ikke noe om stemmen til legenden ikke helt er hva den en gang var!

Konkludert kan vi si at Brian Wilson og hans dyktige medmusikanter gjorde den ellers så kjølige sommerkvelden i Frognerbadet langt behageligere. For ikke å si betraktelig varmere!

Pulverhund

Rett-frem og på stedet hvil
Fotograf: Dag S. NilsenÅrets aller siste Underwood-band bærer navnet Pulverhund og fikk den relativt vanskelige oppgaven å overta folkets interesse etter Brian Wilson hadde avrundet sitt vellykkede sett fra hovedscenen. Det var nok ingen enkel utfordring, for dette bandets uttrykk skulle vise seg å være det stikk motsatte av hva festivalforsamlingen hadde erfart bare minutter i forveien.

Pulverhund forsøkte sikkert så godt de kunne å hale i land publikums gunst, men med et sett melodier som ikke på noen som helst måte var bemerkelsesverdige blir det mer eller mindre umulig å la seg engasjere. Dyktige musikere er de nok likevel, men trenger nok mer tid på å modne som band. Og ikke minst trenger de sterkere låter og et mer attraktivt sceneshow for å forføre et sultent, dog kanskje noe festivalmettet publikum.

Travis

Triveligere med sutrepop i liveform
Fotograf: Dag S. NilsenSkotske Travis satte endelig punktum for Norwegian Wood 2007 med sin (altfor) populære sutrepop søndag kveld. På plate fremstår denne gruppen mer og mer som en ekstremt lunken kopi av seg selv målt opp mot perioden de slo gjennom på slutten av nittitallet. Til glede for nye og gamle tilhørere, låter heldigvis ikke liveutgaven av bandet like ensformig og traust.

Fran Healy og kompani fremstår riktig nok som en hyggelig skotsk vennegjeng som vet å trykke på de riktige knappene for å sjarmere sine tilhørere. Og de har til og med et par låter fra backkatalogen som en kritisk anmelder med en viss velvilje kan gå med på å si er greie nok. Utover dette har egentlig ikke Travis spesielt mye å by på – i hvert fall ikke rent musikalsk sett. Det bør heller ikke være et pluss i boken å få æren for at Coldplay (et av verdens andre topp 10 kjedelige band, red.anm.) i det hele tatt eksisterer (som det står skrevet i programheftet fra festivalen).

Når det er sagt, så skal Travis likevel ha honnør for at de er særdeles dyktige i å underholde sitt publikum. Og det med stor overbevisning. Gruppen byr på seg selv fra scenen med tydelig glede, og gir sine tilhørere det de er kommet for å få. Travis’ musikk kan være så døll den bare vil, men Healy og gjengen hans har et sjeldent gjennomført og godt scenetekke. Noe som også kommer tydelig frem ved å sammenligne dem med søndagens øvrige artister. Det er heller ingen tvil om at brorparten av de tilstedeværende publikummerne var fornøyde med oppvisningen fra scenekanten. Responsen Travis fikk var sånn sett velfortjent.

Fotograf: Dag S. NilsenOppsummert ble siste dag under Norwegian Wood 2007 omtrent som forventet, eller kanskje til og med hakket bedre med tanke på at Brian Wilson innfridde og vel så det. Og ser man tilbake på festivalprogrammet for dette året under ett kan vi vel uten å mukke konkludere med at det har vært det minst spennende på mange år. Det hederlige unntaket, og årets mest interessante navn på plakaten, var australske Wolfmother som avrundet åpningsdagen torsdag. Ulempen var at de spilte samtidig med at en annen legende, Patti Smith, som underholdt sine tilhørere på Sentrum Scene inne i byen. Hadde i det minste hun stått på Wood-programmet, hadde det blitt dobbelt så interessant for musikkfansen å innfinne seg i Frognerbadet.

Om skribenten

kommentarer