Scroll To Top

Festlig tross ufestlig festivalvær

Konserter 27. juni 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

(Hovefestivalen, Tromøya – Arendal, onsdag 27. juni 2007)
Foto: Kenneth Simonsen / Paul A. Nordal (Me First And The Gimme Gimmes)

Fotograf: Kenneth SimonsenEt knippe utsøkte konserter sto imot monsterbygene på tirsdag (ifølge meterologene ble det faktisk målt ny nedbørsrekord på et junidøgn, red.anm.), og blant annet viste både Queens Of The Stone Age og Kaiser Chiefs seg fra sine beste sider. På grunn av en rekke uforusette problemer ved ankomst til den ellers så idylliske sørlandsbyen, rapporterer Panorama først fra og med festivalens andre dag.

Onsdagens program var både spennende og variert, i en så stor grad at de fleste ville kunne finne noe de likte. Arcade Fire, The Killers og Bright Eyes er alle navn som har dominert den alternative musikkscenen de seneste årene, og alle innfridde de skyhøye forventningene. Det samme kan beklageligvis ikke sies om amerikanske The Hold Steady, mens coverbandet Me First And The Gimme Gimmes gjorde en grei jobb med sine spesielle versjoner av gamle slagere.

Me First And The Gimme Gimmes
Hovescenen

Fotograf: Paul A. NordalDiscover the cover
Til tross for at Me First And The Gimme Gimmes utelukkende byr på spesielle coverlåter har de en besetning som ikke er til å kimse av. Den teller Foo Fighters-gitarist Chris Shiflett, Mike Burkett fra NOFX på bass, Joey Cape på gitar og Dave Raun på trommer (begge fra Lagwagon) og frontfigur og bandleder (Me First?) Spike Slawson på vokal.

Etter noen timer med opplett begynte det igjen å regne over Tromøya da covergutta inntok Hovescenen. Med sine mer eller mindre punka versjoner av gamle slagere signert folk som blant andre Bob Dylan, John Denver og Elton John, sjarmerte den sprudlende gjengen både med humor og spenst. Og til en viss grad er konseptet deres både morsomt og underholdende.

Me First And The Gimme Gimmes har i en årrekke reist rundt med sine mer eller mindre alternative tolkninger av en rekke velkjente låter, hvor brorparten er kjente hitlåter fra seksti- og syttitallet. Fra Hovescenen serverte gjengen psykedeliske punkversjoner fra ”sitt” mangfoldige repertoar.

Under de første tyve minuttene av konserten maktet da også Me First And The Gimme Gimmes å holde interessen oppe hos de rundt tre tusen festivalgjengerne som hadde kommet for å la seg underholde av skøyerbandet. Blant høydepunktene var John Denvers Take Me Home, Country Roads, Elton Johns Rocket Man og Somewhere Over The Rainbow, som Judy Garland i sin tid gjorde kjent. Etter hvert føltes imidlertid oppskriften deres som noe ensformig, og det var definitivt ikke like moro gjennom de tre kvarterene som settet varte.

The Hold Steady
Hovescenen

Fotograf: Kenneth SimonsenTamt og stødig
Amerikanske The Hold Steady har vært rost opp og i mente, både i inneværende og andre publikasjoner. De har også gitt ut et knippe låter som definitivt forsvarer og forklarer hvorfor noen genierklærer bandet. Men på Hovescenen denne onsdagen ga ikke The Hold Steady tilhørerne en spesielt minnerik konsert. Det kan ha å gjøre med at formatet ble for stort for dem, at de derfor ikke klarte å innfri. Eller det kan rett og slett ha å gjøre med at gruppens musikalske uttrykk blir hakket for dvaskt og kjedelig til å kunne gjøre mer av seg på en stor scene i festivalsammenheng.

For det var lite, om noe, som var kjedeligere å bevitne på Hovefestivalens andre dag enn The Hold Steadys direkte uengasjerende opptreden. For dette minte mer om et slitent Dave Matthews Band på en dårlig dag enn om et spennede alternativ-band fra andre siden av Atlanteren, som jo bandet har ord på seg for å være. Alt i alt var dette en stor skuffelse.

Arcade Fire
Hovescenen

Fotograf: Kenneth SimonsenSuper Arcade
Mange fans ble skuffet da kanadiske Arcade Fire avlyste sin konsert på Sentrum Scene i Oslo i vår på grunn av sykdom. Derimot fikk mange som fant veien til Tromøya i stedet full valuta for pengene og vel så det!

For Arcade Fire ga alt fra den store Hovescenen, og bød på mange sider av seg selv. Og det med stor entusiasme, spilleglede og smittende musikk. Fansen fikk sitt og vel så det, mens eventuelle nye tilhørere umulig kan ha forlatt området uten å ha latt seg forføre av disse velregisserte kanadierne.

Fotograf: Kenneth SimonsenMed sine to album, Funeral fra 2004 og Neon Bible som ble sluppet tidligere i år, har Arcade Fire forlengst skaffet seg et fotfeste i et stramt marked. De er både kritiker- og publikumsyndlinger i et segment hvor det stadig blir vanskeligere å slå seg frem. Men gjennom sine to album, har gruppen overbevist og innfridd, og det samme har de gjort på konsertfronten. De fungerte utmerket da de besøkte klubblokalene i kjelleren til Garage Oslo for litt over to år siden, og de fungerte minst like godt på den store festivalscenen her.

For dette er et markant og lekkert liveband, hvor absolutt alt stemmer. Bandet oser nesten over av selvtillit fra scenen, og samtlige medlemmer gir alt, ja gjerne også det lille ekstra, for at publikum skal kose seg. Og nettopp det gjorde festivalgjengerne i dette selskapet samtidig som været omsider så ut til å ville lette på sørlandsøyen.

The Killers
Hovescenen

Fotograf: Kenneth SimonsenKom til sin egen menighet
Makan til respons som The Killers ble møtt med da de som kveldens siste band på Hovescenen onsdag kveld må det sannsynligvis letes lenge etter i en hvilken som helst festivalsammenheng. Bandet ble mottatt og hyllet som guder av godt over 10 000 elleville fans. Alt lå til rette for at dette skulle bli festivalens store høydepunkt. I hvert fall må det ha vært det for folkemengden nærmest scenen, som utvilsomt allerede har skrevet under på at The Killers er verdens største band av i dag.

Og The Killers innfridde nok også etter forventningene fra fansen, som på sin side svarte med å gi bandet det ekstra løftet som hever dem til det nivået de tilsynelatende ser ut til å ha nådd. Og det etter kun to album bak seg, som begge har sine høydepunkter, men som på ingen måte likevel kan måle seg med responsen gruppen fikk her.

Med å svi av sin første store hit, Somebody Told Me, relativt tidlig i settet, var det vanskelig å se hvordan The Killers skulle greie å toppe dette. For bandets øvrige låt repertoar er ikke på langt nær like catchy og fengende. Men som den naturligste ting i verden, tryllet The Killers frem den ene godlåten etter den andre, og løftet låtmaterialet sitt til et nivå som studioutgaven av dem ikke er i nærheten av å kunne matche. Riktignok med god hjelp fra den entusiastiske folkemassen foran scenen.

Til tross for den enorme responsen, er det synd at The Killers’ aller fleste låter glir litt for lett over i hverandre uten å skille seg ut. Dette smitter også over på showet deres og avslører at det egentlig ikke skjer så veldig mye spennende på scenen. Så for andre enn de som tilhører Killers-menigheten, ble ikke dette mer enn en helt grei konsert.

Bright Eyes
Amfiscenen

Fotograf: Kenneth SimonsenSvevende og lett
Conor Oberst og hans medmusikanter i Bright Eyes var alle kledd i hvitt da de avrundet konsertkvelden på Tromøya klokken ett natt til torsdag. Med et langt mer utadvent sceneshow enn vi har sett fra dette ensemblet tidligere, som for eksempel under Norwegian Wood for tre år tilbake, gjorde konserten til en overraskende positiv opplevelse. Spesielt med tanke på at musikken til Bright Eyes i seg selv ofte kan være både dyster og mørk.

Men denne kvelden skulle Oberst og kompani vise seg fra en langt lettere og lysere side. Sånn sett sto de her uvanlig godt til sitt navn. Bright Eyes løftet både låter og stemning i skogkrattet hvor Amfiscenen ligger plassert til uante høyder. Kanskje kan det ha å gjøre med at han hadde fått med seg et velregissert og dyktig band, som hele tiden holdt seg kledelig i bakgrunnen bak hovedpersonen selv. Ellers gjør låtene fra årets album fra Bright Eyes, Cassadaga, sitt til at folket i amfiet hang med på notene. Etter albumutgivelsen, og ikke minst denne opptredenen på sørlandsfestivalen, har nok Bright Eyes sikret seg ytterligere et brett norske fans.

Om skribenten

kommentarer