Scroll To Top

Både opp- og nedturer

Konserter 28. juni 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

(Hovefestivalen, Tromøya – Arendal, torsdag 28. juni 2007)
Foto: Kenneth Simonsen

Fotograf: Kenneth SimonsenEn særdeles sur og kraftig vind førte til at festivalcampere med båt måtte dra til fjordsa for å ankre opp da flytebryggen de var festet til rette og slett blåste bort i stormen. Inne på festivalområdet var det litt mer behagelig å henge, og det var også denne dagen duket for flere spennende navn på plakaten. Indie-yndlinger som TV On The Radio og Interpol skuffet begge, mens metal- og hip hop-fansen nok fikk sitt fra hovedscenen via størrelser som Venom, Hatebreed, Neurosis, Lil’ Wayne, Chamillionaire og Dipset. Panorama valgte bort sjangrene som dominerte Hovescenen til fordel for mindre kjente aktører fra de ikke fullt så store scenene, og ble ved flere anledninger positivt overrasket. Men som nevnt, også skuffet over band vi hadde større forventninger til.

Tokyo Police Club
Amfiscenen

Fotograf: Kenneth SimonsenSkuffende fra lovende band
Kanadiske Tokyo Police Club har vært hedret med ros og positive omtaler fra flere hold, og det var av den grunn lov til å være forventningsfull foran deres debut på en norsk festival. Gruppen viste seg derimot som altfor innovative i formen, spesielt dårlig fungerte dette fra den forholdsvis store Amfiscenen.

At Tokyo Police Club sikkert til vanlig har mer å by på enn hva vi fikk observere her hersker det liten tvil om. Men verken det musikalske eller bandet som sådan maktet å vise sine kvalitetere under torsdagens gig.

Kanadierne har blant annet blitt utropt som arvtagere etter smått legendariske Pavement, og har i nabolandet USA blitt fremhevet som et av de mest spennende navnene på alternativ-scenen. Det er også meget mulig at de har rett i det, og kanskje Tokyo Police Club bare hadde en dårlig dag på Hovefestivalen. Det er også mulig at formatet rett og slett ble feil for dem, for det innovative alternative uttrykket deres passet ikke spesielt godt på denne ikke akkurat lille scenen. Det hjalp dessverre ikke stort at solen endelig skinte over Tromøya under deres sett. Men vi ønsker bandet lykke til videre, i håp om å bli overbevist ved en annen anledning.

The Presets
Teltscenen

Fotograf: Kenneth SimonsenStrålende elektroshow
Det så lenge dystert ut for at de to medlemmene i The Presets hadde funnet veien fra Australia og helt frem til Tromøya. I alle fall hadde de bare timer før de skulle holde sin konsert ikke gitt lyd fra seg til bekymrede bookingansvarlige på Hovefestivalen.

Lykkeligvis både for dem og for oss, så kom The Presets til oppsatt tid, og leverte et forrykende show, utelukkende levert på Korg-synther og et trommesett. Og selvfølgelig med vokale prestasjoner i god Ian Curtis-ånd. Rent musikalsk er The Presets forankret et sted mellom Fad Gadget, New Order, Kraftwerk, Underworld og kanskje til og med en dose 120 Days som spilte på en annen Hove-scene samtidig. Det å stå i et telt og observere et band basert på disse elementene høres i utgangspunktet kanskje ikke så spennende ut, og de to medlemmene i bandet gjorde heller ikke fryktelig mye av seg på scenen. Sånn er og blir det dessverre ofte med musikere i elektronika-segmentet.

Ser man bort fra dette, gjorde likevel The Presets en formidabel konsert. Noe av det beste undertegnede har observert hva gjelder elektronika fra en scene faktisk! Sånn sett er det kanskje mest naturlig å trekke linjer til nittitallsguruene i technovidunderet Underworld, som også var kjente for sine eksentriske liveshow. Med kun to medlemmer i bandet sier det seg nesten selv at The Presets ikke kunne bli like omfattende. Men like fullt serverte australierne full pakke fra Hovefestivalens minste scene denne torsdagen.

Lydmessig er det heller ingenting å utsette på her, og musikken som strømmet fra høyttaleranlegget vitner om en duo som gjør det aller meste riktig. I tillegg kan de skryte på seg et knippe svært sterke låter innenfor sitt snevre felt. Det skal bli spennende å følge Julian Hamilton og Kim Moyes, som utgjør duoen, videre fremover. Og debutalbumet Beams fra 2005 (eneste album de har gitt ut så langt, red.anm.) skal definitivt sjekkes ut etter dette sterke møtet! Kanontøfft!

TV On The Radio
Amfiscenen

Sånn passe bra…
Amerikanske TV On The Radio har gjennom de siste årene opparbeidet seg et ry som et band det står stor respekt av. På grunn av Fotograf: Kenneth Simonsenuforusette transportproblemer med flyet fra New York, entret gruppen scenen med sportslig ånd uten sin faste gitarist fordi han ikke kom frem i tide. Om dette bidro til at bandet ikke helt klarte å stå til forventningene eller ei skal være usagt, men i alle fall fikset ikke de amerikanske indierockerne helt å innfri.

TV On The Radio er ikke akkurat viden kjent for å stå for lettfattelige hitlåter. Dette bar konserten de bød Hove-publikummet også til dels preg av. Det synes heller ikke som om de har utviklet seg voldsomt siden de spilte på Øyafestivalen i 2004. Snarere tvert imot!

Låtene signert bandet fremsto her som noe anonyme, og førte til at ikke så altfor mange publikummere lot seg fengsle. Noe som er litt oppsiktsvekkende med tanke på det sterke albumet Return To Cookie Mountain, som de slapp i fjor sommer og som figurerte på en rekke musikkjournalisters årsbeste-lister da plateåret 2006 skulle oppsummeres. Alt tatt i betraktning gjorde den noe amputerte utgaven av TV On The Radio en helt grei jobb, selv om de aldri maktet å løfte sin musikk til nye høyder denne torsdagen.

Oh No Ono
Teltscenen

Danske drenger med tæl
Med sitt ferske debutalbum Yes på innerlommen, kom danske Oh No Ono til Teltscenen med sin energiske nyveivpop for å vise seg frem. Fire drenger med permanent, som må få Wolfmother-gutta til Fotograf: Kenneth Simonsenå rødme, i kombinasjon med falsett-sang på ekte Bee Gees-nivå, viste stor entusiasme fra scenekanten. De så faktisk ut til å virkelig kose seg i rampelyset foran et halvfullt telt. Rent musikalsk sett ble dette likevel hakket for uspennende til å lokke frem de største superlativene hos denne anmelder.

Som danske band flest, så er det langt mellom de helt store gruppene hos våre naboer i sør får sjanse til å blomstre opp og bli store. For å si det på en annen måte, så ser det ut til å bli lenge til Oh No Ono kommer til å utfordre sine landsmenn i band som The Raveonettes og Mew. Til det har de for lite særpreg rent musikkmessig sett. Dette til tross for at selvtilliten er stor og at image tydelig må bety en hel del for ungguttene i bandet.

Oppsummert kan vi konkludere med at Oh No Ono bød på en trivelig forestilling, selv om det skal noe mer til for å overbevise fullstendig. Det beste ved dem er foreløpig bare navnet, som jo er genialt. Men for all del: Gi dem et par år og vi venter spent på neste møte med kvartetten.

Interpol
Hovescenen

Middelmådig Interpol
Det er lov å være forventningsfull når et band av Interpols kaliber kommer til Norge for å spille på festival. Med to album bak seg, den Fotograf: Kenneth Simonsensuverene debuten Turn On The Bright Lights fra 2002 og oppfølgeren Antics fra 2004, og med tredjealbumet like rundt hjørnet, burde amerikanerne bydd på et langt sprekere sceneshow enn hva vi her var vitne til.

Det er med andre ord lite å utsette på Interpols musikk på plate. Men det å formidle dette til publikum fra en stor utendørsscene synes nærmest å være en uoppnåelig utfordring for disse ellers så eminente newyorkerne. Da de spilte i teltet på Roskilde Festival for to år siden, virket det som om Interpol var plassert i et langt mer behagelig setting, og leverte varene med større innlevelse enn i går.

Alt i alt syntes torsdagens konsert å være rent plankekjør fra Interpols side. De har fremdeles til gode å vise seg som et like suverent liveband som hva de er i studioutgave. Dessverre slo dette altfor tydelig ut på kjedelighetsbarometeret fra Hovefestivalen 2007.

Om skribenten

kommentarer