Scroll To Top

Den store dagen

Konserter 4. juli 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

(Quart, Kristiansand – tirsdag 3. juli 2007)
Av: Magne Mellem Enoksen (tekst/foto) og Carina Alice Bredesen (tekst)

Fotograf: Magne Mellem EnoksenTirsdagsprogrammet på Quart er noe festivalledelsen kan være stolt av. Store band man hadde gledet seg til levde opp til forventningene, og ukjente band man var nysgjerrige på imponerte vel så mye. Slik skal en festivaldag være, og Quart har litt av en jobb med å følge opp dette.

Til og med været var på arrangørenes side. Bare Egil Band takket publikum for at de trosset sola som skinte dem i øynene, og selv om det skyet til utover dagen, trakk Mew og Dropkick Murphys bra med folk til henholdsvis Bendiksbukta og Hallen. Og endelig fikk vi se Odderøya Amfi sånn Quartens storstue skal være.

Bare Egil Band
Bendiksbukta

Fotograf: Magne Mellem EnoksenNy moro med gammel musikk
Egil Hegerberg kom ut på scenen, korrekt antrukket for en real sykkeltur, med sykkelbukse, hjelm og det hele. Men det var ikke en sykkeltur han skulle ta oss med på, det ble en runddans gjennom de gamle, og de eneste, låtene hans. Bare Egil Band står som kjent fortsatt bare med debutalbumet Absolutt Ikke Bare Egil Band fra 1996. Likevel klarer Egil å skape mye ut av lite når han og bandet Bare Bare Egil Band Band står på scenen.

Et godt eksempel er introduskjonen til Arne. Egil legger ut om hvordan han hyller borettslaget som institusjon, men at det kan ta litt av med regler i blant. Trappevask for eksempel, som gjør trappeoppganger et ”farlig, såpeglatt sted å ferdes”. Publikum jubler og roper etter Arne. Men Egil pirrer publikum med å spille barnesangene Den Uheldige Mannen og Amandus Var En Dokkemann, som begge har innslag av trappefall, før han endelig tilfredstiller publikum. På samme måte gjør han maks ut av flere låter, som Speider’n, der han slenger på X antall nye verselinjer for anledningen.

Det er likevel ikke til å komme utenom savnet av nytt materiale. Egil gjør mye nytt med de gamle sangene, men det ville hevet konserten om han hadde hatt enda mer materiale å ta av. Derfor var det ekstra morsomt og oppløftende da han smalt til med en egen vri på to lånte sanger, Streik av Åge Aleksandersen og Rehab av Amy Winehouse. Sistnevnte var en knallåt som vi gjerne ser at blir Bare Egil Bands comeback på platemarkedet.

Enter Shikari
Bendiksbukta

Fotograf: Magne Mellem EnoksenEngelsk energibombe
Når debutalbumet ditt når fjerdeplass på den britiske hitlista, er det nok litt merkelig å kunne håndhilse på alle publikummerne på festival. Men det var akkurat det trommeslager Rob Rolfe gjorde med de 15-20 som var samlet foran scenen i Bendiksbukta da Enter Shikari startet sitt show. Det var riktignok mange flere samlet et stykke unna scenen, og de fikk se vokalist Roughton Reynolds begynne konserten med å hoppe over gjerdet og headbange rundt der publikum ideelt sett skulle ha stått.

Dette sier igrunn mye om liveshowet til Enter Shikari. Roughton Reynolds har tidenes lengste mikrofonledning og er oppe i sceneriggen, nede blant publikum og ute på fjellet på siden av scenen. Resten av bandet flyr også rundt på scenen uten stans og gjør konserten til en stor opplevelse. Gutta påpekte smilende at publikum var blant de mest ”chilled out” de hadde hatt, men Enter Shikari var her for å lage fest uansett, og de sparte ikke på noe.

Musikken er også et kapittel for seg selv. Sjangeren er beskrevet som post-hardcore, men bandet sveiper innom både rock, metal, elektro og trance på sin vei. Reynolds gjør alt fra snakke til brøle, mens bassist Chris Batten både synger de roligere partiene og korer. Til tross for mange ulike elementer i musikken, blir det Enter Shikari leverer litt for likt i lengden. Musikken er litt vanskelig å få tak på, og dette er kanskje noe av grunnen til det slappe oppmøtet i Bendiksbukta denne dagen. Men når vi nordmenn får opp øynene for bandet slik britene har gjort og skaper like mye liv foran scenen som bandet gjør der oppe, blir det virkelig moro. Og da kan de som var i Bendiksbukta på Quart skryte av å ha sett Enter Shikari først.

Mew
Bendiksbukta

Fotograf: Magne  Mellem EnoksenStort og stille
Mew er et band mange i Norge ble kjent med på scenen i fjor, da de spilte over hele landet. I år har de jobbet med nytt album, og følgelig holdt seg litt unna scenen. Dette var en av bandets få konserter i år, og den eneste i Norge, og hvor deilig er det ikke da at de valgte nettopp Quart. Noe nytt materiale fikk vi dessverre ikke høre, men Mew overrasket med å spille B-siden That Time On The Ledge, som ble en ny live-opplevelse for mange.

Som vanlig leverer danskene en enkel opptreden, men med et sterkt uttrykk. Det var nærmest høytidsstemning blant Mew -fansen, da den sarte stemmen til Jonas Bjerre fylte Bendiksbukta. Det er merkelig hvordan den lyse stemmen passer sammen med det voldsomme lydbildet fra resten av bandet, men sammen skaper de noe helt spesielt. Kult at trommeslager Silas Graae får plass helt fremme på scenen ved siden av Bjerre. De to motsetningene fyller rollen sin utmerket, mens gitarist Bo Madsen ble hemmet av trøbbel med lyden på gitaren. Han tok mange runder med lydmannen på siden, og fikk ikke utfolde seg slik han pleier. Dermed var Mew enda litt roligere på scenen enn vanlig.

Mew har nok gode låter til å fylle en kort festivalkonsert med høydepunkter, og da gjør det ikke noe at de åpner med sine to største hits i Norge, The Zookeeper’s boy og Am I Wry? No. Og da Comfortings Sounds runget over Bendiksbukta i sine ni minutter, trodde de fleste at det var over for denne gang. Men bandet overrasket med to ekstranumre etter sin faste avslutningslåt. Litt flere sprell som dette, og Mew blir enda bedre på scenen.

Scissor Sisters
Odderøya Amfi

Fotograf: Magne Mellem EnoksenFargerik fest
Både Quart -publikummet og Scissor Sisters viste seg fra sin beste side under avslutningskonserten tirsdag kveld. Vokalist Jake Shears spratt vilt rundt allerede i åpningslåta She’s My Man, og i neste omgang var han halvveis oppe på taket på Quart s største scene. At han nesten tok en ”snarvei” ned igjen hindret på ingen måte flere sprell.

Medvokalist Ana Matronic sparte heller ikke på noe. Med funky dancemoves, dirty og lett satiriske introduksjoner var det hun som var prikken over i-en i fantasisk for Scissor Sister denne kvelden. Samspillet mellom henne og Shears fungerte i tillegg utmerket der de danset seg gjennom den velregisserte spillelista. Danse gjorde også publikum. Scissor Sister sørget å få med seg alle, også de som stod helt bakerst. Selv om det er fartsfylt og leken pop gruppa er mest kjent for, tok de seg også tid til en roligere låt. Jake Shears satte seg på scenekanten, og foran ham lyste lightere og mobiltelefoner vakkert mot den mørke himmelen, som for en gangs skyld holdt regnet for seg selv.

Da Scissor Sister spilte på Quart i 2004 showet de på lille Odden, en stor kontrast til å bli tatt imot av nærmere 9000 tilskuere på Odderøya Amfi. Ikke rart bandet syns det var kult å være tilbake i Kristiansand. Siden da har bandet nådd ut til stadig flere, og fått et nytt album å plukke låter fra. Scissor Sisters kunne derfor levere en konsert uten noen down-perioder, og selv om det svinget bra av gamle favoritter som Laura og Take Your Mama Out, steg stemningen til nye høyder da I Don’t Feel Like Dancing svingte over amfi’n.

Dropkick Murphys
Hallen

Fotograf: Magne Mellem EnoksenGenial blanding
Når man hører kombinasjonen irsk folkemusikk og punk, er det fort gjort å tenke på Gåte. Og sammenlikningen er ikke så gal. Bortsett fra at irsk folkemusikk er kulere enn norsk og Dropkick Murphys er litt hardere enn Gåte. Showet begynner med at James Wallace entrer scenen med en sekkepipe toppet med et sjørøverflagg. Da har et stort publikum allerede ropt taktfast på bandet et kvarters tid. Og Dropkick Murphys skuffer ikke. Bandet trøkker til for fullt fra start, med trekkspill, banjo, fløyte, mandolin og nevnte sekkepipe i tillegg til vanlige rockinstrumenter.

Vokalist Al Barr ser ut som en klassisk hooligan der han står på scenen med fotballdrakt og tatoveringer, mens han synger og skriker ut sine tekster. Fansens taktfaste ”Let’s go Murphys”, akkompagnert av klapping passer sånn sett godt inn i den irske stemningen i Hallen.

Ideen er utrolig genial. Alle liker irske drikkeviser, og her får vi dem servert i en tøffere innpakning enn på den lokale pianobaren. Selv på låtene uten irske instrumenter, setter bandets melodier og Barr s stemme et irsk preg på musikken. Innimellom kan det likevel bli noe hardt, slik at folkemusikken drukner litt og bandet mister litt av særpreget. Det hadde kanskje ikke vært så dumt å låne litt av Gåte likevel…

Om skribenten

kommentarer