Scroll To Top

Festen Fortsetter

Konserter 7. juli 2007
Artister: Sjangre:

(NRoskilde Festival, Dyrskuepladsen – Roskilde, Lørdag 07. juli 2007)

Goose
Pavillion Scene
Nesten gåsehud, men bare nesten
Her er det snakk om et band som har gjennomgått en seriøs metamorfose. Denne kvartetten startet som et AC/DC-coverband i 2000. etter to år trakk de seg tilbake for å finne sin egen stil, og framstår nå som en hybrid av Chemical Brothers, Prodigy og Soulwax. Med andre ord, her er det fullt party og ’hands-in-the-air’ fra første synth-anslag.

Lørdag kveld i primtime (2200) på Roskilde betyr et feststemt publikum få band vil oppleve å møte. Panoramas utsendte kommer et stykke ut i konserten, og blir møtt av et lokomotiv av et band som med fjellstøtt komp og brølende synthvegger gir publikum nøyaktig hva de trenger på en kveld som denne. Uhemma og stompende beats med hooks som trigger den rett partyfeelingen. Foran scene er det vill stammedans, som forplanter seg helt bak til de mer observerende hodenikkerne.

Men det er etter en stund klart at bandet savner noen hits og er for ukjente enda. At de aldri lar publikum få en låts pusterom mellom de konstante lydveggene, blir slitsomt etter hvert. Her kunne de ha lært et triks eller to av f eks Chemical Brothers. Får Goose et album til på baken med en hhit eller to tror jeg det kan bli en legendarisk fest, og ikke bare et gjennomsnittlig vorspiel.

Red Hot Chilli Peppers
Orange Scene

>Punk-funk-konger leverer
Orange Scene, klokken ett, lørdag natt – perfekt – denne skal jeg være den første til å innrømme at jeg hadde gledet meg til. Begynner du å bli trøtt nå, så er det riv ruskende galt tidspunkt å bli det på! Etter man er holdt på limpinnen i rundt et kvarter, setter de i gang med (for enhver?) det velkjente intro-riffet på Can’t Stop – og nå kan ingenting stoppe! Låta er selvsagt også langt mer ustoppelig enn slik vi kjenner den til vanlig. John Frusciante (gitar) får virkelig varmet opp den lo-slitte god-Strat’en sin, som han gjennom de kommende halv-annen timene skal ta oss med på mange forrykkende og trollbindende solo-tripper på. Red Hot Chili Peppers er et rutinert live-band. Det var jo der de startet – som live-band i mer eller mindre cheezy strippebarer i downtown L.A. Da kun ikledd en sokk på sine edlere kroppsdeler. Jada – sikkert noe til show – vel, rutinen har de i hvert fall opparbeidet seg vel og bra, og de er etter hvert blitt godt vante på store konsertarenaer, fjernt fra de tidlige 80-talls strip-joints. Lyden RHCP gir på Orange scene er ikke bare upåklagelig, men rett og slett knallbra – en nærmest perfekt kombinasjon – jeg tenker igjen at dette MÅ være en av de beste utendørsanlegg som tenkes kan!?
Som ”standard” ingrediens i RHCP sine konserter tilhører foruten masse god impro, at Fruscianti fremfører en eller annen gammel velkjent låt, alene på scenen, og naturligvis i falsett… Er man heldig kanskje man får et radikalt men godt politisk statement fra Flea (bassist) – på RF’07 tror jeg dette kom til uttrykk gjennom hans solo-opptreden på trompet – det var tøft! Vokalist, Anthony Kiedis, trengte kanskje noe lengre tid for å komme i varmen enn resten av bandet, men også han kom raskt, fokusert, sterkt og klart. Etter hvert som den nødvendigvise hit-paraden strømmet av gårde, fungerte alt akkurat som det skulle, og som det kan. Konserten tok seg bare opp og opp, og ja – det hele endte helt til topps, her kan ikke annet sies enn fullt hus, alle høye forventninger innfridd, max score, way to go!! ØBWollan

Om skribenten

kommentarer