Scroll To Top

En herlig dag på landet

Konserter 5. august 2007
Karakter

(Down On The Farm V2, Gribsrød Gård i Enningdalen v/Halden – fredag 3. august 2007)
Foto: Kenneth Simonsen (KS) og Paul A. Nordal (PAN)

Fotograf: Kenneth SimonsenNår det er sagt, så er det likevel ikke slik at alt gikk på skinner under åpningsdagen for Down On The Farm V2 2007. Blant annet var systemet for bonger, som alle inne på området var nødt til å forholde seg til for å få kjøpt mat og drikke, lite gjennomtenkt. Tre stakkarslige frivillige hadde fått jobben med å veksle kontanter mot bonger, som ikke en gang var ferdig trykket opp. Dette førte til enorme køer foran den lille boden og de handlende måtte smøre seg med masse tålmodighet for å komme til.

Uavhengig av bong-problemene gjorde artistene jobben sin fra scenene fra ettermiddag til langt på natt. Blant dagens høydepunkter var blant annet Chip Taylor, William Hut, Sivert Høyem & The Volunteers, Bryan Ferry og Jackie Leven.

Tommy Tokyo
Hovedscenen

Stødig Tokyo
Fotograf: Kenneth SimonsenTommy Tokyo har sakte men sikkert bygget seg opp et navn som stadig flere har notert seg med økende interesse. Årsaken til dette ligger i mannens teft for fiffige melodilinjer og ikke minst hans evne til å formidle sin musikk med innlevelse og sjel. På den store hovedscenen på Down On The Farm hadde han med seg et band som utover det å bidra til å fylle scenen ga liv til låtene, samtidig som de ga låtene en veltipasset struktur.

Klokken fire på ettermiddagen er for mange tidlig, og de fleste med dagspass hadde nok ennå ikke funnet veien til Farmen. Dette ga imidlertid ingen demper på Tommy Tokyo og hans medmusikanter som underholdt og skapte liv fra første strofe. Publikum reagerte umiddelbart, til tross for at de færreste av dem nok kan ha kjent særlig godt til låtmaterialet i utgangspunktet. Med dette har forhåpentligvis nok Tommy Tokyo vunnet noen flere tilhørere som sjekker ut årets albumutgivelse Octopusdrunk & Arms To Prove It, som mye av låtmaterialet var hentet fra.
(Foto: KS)

The Posies
Hovedscenen

Stillestående Posies
Fotograf: Paul A. NordalDet er ikke første gangen radarparet Ken Stringfellow og Jon Auer i The Posies har vært på norgesbesøk. Fredag var de andre band ut på Down On The Farm med sitt akustiske sett som de har turnert mye med de senere årene. Låtmessig er det liten tvil om guttas meloditeft, for The Posies står for rendyrket pop fra dne gamle skolen.

Likevel blir det litt uspennende med denne nakne og akustiske utgaven av bandet. Til tross for utvilsomt gode låter, føles settet noe amputert når opplagte ting som trommer uteblir. Verken Stringfellow eller makker Auer (i særlig grad), gjør heller ikke spesielt mye av seg fra scenen der de snarere fremstår som litt stive. Denne holdningen inviterer ikke akkurat til allsang. Oppsummert var det hele en trivelig, men noe kjedelig konsert i ettermiddagssolen.
(Foto: PAN)

Chip Taylor
Hovedscenen

Fotograf: Kenneth Simonsen Legendarisk hyggestund
Det nærmeste vi kommer en levende legende på årets Down On The Farm må være Chip Taylor. På scenen hadde han med seg bandet Train Wreck Crew som sørget for å gi mannens mange klassikere solid innpakning. Ikke overraskende med gitarist John Platina og det unge stjerneskuddet Kendel Carson på fele og vokal i de mest fremtredende rollene på scenen ved siden av Taylor selv.

Chip Taylor og hans band ga publikum en nærmest historisk reise gjennom mannens karriere, hvor han i tillegg var pratsom mellom låtene og bød på gode historier om flere enkeltstående låter. Den gode stemningen fra scenen smittet over på publikum som velvillig lot seg underholde av det som utspant seg fra scenen. Høydepunktet ble nådd da han mot slutten av settet serverte låten ”alle” ventet på; klassikeren Wild Thing, som Taylor i sin tid skrev og som ble en verdensslager gjennom The Troggs sin innspilling.
(Foto: KS)

Grant-Lee Phillips
Hovedscenen

Opplagt Grant-Lee
Fotograf: Kenneth SimonsenMed sin nye plate Strangelet i kofferten kom en opplagt Grant-Lee Phillips til Farmen og bød på seg selv i den tidlige kveldssolen. Phillips’ solokarriere har imidlertid aldri tatt av i like stor grad som fortiden han hadde med bandet Grant Lee Buffalo på nittitallet. Og det var når han tråkket til med låtene fra denne perioden publikum virkelig ble med på notene.

Grant-Lee Phillips har imidlertid flere høydepunkter å by på fra sin solokarriere. Det beste herfra fungerer kanskje aller best i en mer akustisk setting, noe mannen har overbevist stort med tidligere. På Farmen-scenen fikk vi en mer rocka utgave av Phillips og hans musikk, noe som delvis bidro til at Phillips’ udiskutable sterke stemme druknet noe, mens låtmaterialet sett under ett etter hvert føltes noe anonymt og stillestående.

Men som nevnt, da tonene fra gamle Grant Lee Buffalo-klassikere som Fuzzy og Honey Don’t Think overdøvet festivalområdet, sang publikum med mens stemningen tok seg opp. Alt i alt en grei forestiling fra Phillips og hans band, dog uten at vi kan hente frem de aller største superlativene.
(Foto: KS)

Sivert Høyem & The Volunteers
Hovedscenen

Fotograf: Kenneth SimonsenSivert Suveren
Som flere av fredagens øvrige artister kom også Sivert Høyem til Down On The Farm som soloartist, mens bakgrunnen og mest kjent for folk flest stammer fra hans karriere i Madrugada. Like fullt har Høyem to sterke utgivelser bak seg, Ladies And Gentlemen Of The Opposition (2004) og fjorårets Exiles, hvor han er backet opp av The Volunteers, som også var med på scenen denne fredagskvelden.

Låtmaterialet fra Sivert Høyems to plateutgivelser er solid nok til å stå på egne ben helt uavhengig av Madrugada. Dermed fungerte også det vi fikk oppleve fra scenen godt fra begynnelse til slutt. Og når Sivert er i storform stemmemessig, mens musikerne i bandet gir alt, kan det nesten ikke slå feil. Alt dette var på stell under fredagens forestilling.

I likhet med Grant-Lee Phillips før ham og Bryan Ferry etter ham, falt også Sivert Høyem for fristelsen å by på noen smakebiter fra bandkarrieren sin. Avslutningen med Sivert alene på scenen under The Kids Are On High Street var en sterk og følelsesladet stund både for musikerne på scenen og for den oppmerksomme andelen av publikum på området foran. Med minnet om nylig avdøde bandkollega Robert Burås sterkt til stede.
(Foto: KS)

Bryan Ferry
Hovedscenen

Sofistikert og krystallklart
Fotograf: Paul A. NordalI motsetning til åpningsdagen av Down On The Farms øvrige program, har trekkplasteret Bryan Ferry ingen forankring i countryleiren. Det satte imidlertid ingen demper for at mannens sofistikerte stil var et verdig punktum fra hovedscenen fredag.

Ferry er kjent for å bruke egne lydteknikere under sine konserter, noe som også gjenspeilte seg under hans konsert. For en så krystallklar lyd som dette fra en utendørs festivalscene er sjelden kost.

Bryan Ferry bød på en miks låtrer som stammer både fra hans lange solokarriere og fra perioden med Roxy Music. Og ikke helt upåvirket av at han tidligere i år ga ut albumet Dylanesque, utelukkende basert på låter signert Bob Dylan, var det også ryddet plass til mange låter herfra, samt øvrige coverlåter som John Lennons Jealous Guy og Wilbert Harrisons Let’s Stick Together som Ferry klatret på hitlistene med både i 1976 og igjen i 1988.

Bryan Ferry har imidlertid mer enn nok å hente fra sin egen solokarriere til å by på en fullverdig konsert uten å basere så mye av settet på andres materiale. På fredagens konsert fikk vi nesten overdose av covertolkninger, og da med hovedvekt på Dylans låter. Det er ingenting galt med å spille Knockin’ On Heaven’s Door, The Times They Are Changing fra årets utgivelse eller A Hard Rain’s A-Gonna Fall som han spilte inn tidlig i solokarrieren, men samtidig ble det nesten litt for mye av det gode.

Ferry krydret naturligvis settet sitt med egne åttitallskomposisjoner som Slave To Love og Don’t Stop The Dance, samt flere Roxy-klassikere, deriblant Love Is The Drug. Hele veien godt hjulpet av sitt band, som talte størrelser som Chris Spedding og de sedvanlige kordamene som hører hjemme i Ferrys musikalske univers.
(Foto: PAN)

Fotograf: Paul A. Nordal

Onkel Tuka
Barn Stage

Gospel med vri
Fotograf: Paul A. NordalEtter at artistene hadde spilt fra seg fra den store hovedscenen, var det tid for å trekke innendørs på låven og Barn Stage for å la seg underholde av den lokale ”geriljagospelbanden” Onkel Tuka. Dette forunderlige bandet byr på sin helt egen form for gospel og uhemmet Jesus-hylling.

Oppskriften kan i utgangspunktet høres mindre attraktiv ut enn den faktisk er, noe Onkel Tuka viste til fulle fra den lile scenen innerst i den fullpakkede låven. Her var det like trangt om plassen på scenen som for publikum, som likevel så ut til å storkose seg med Onkel Tukas Geriljagospel. Alt i alt en festlig forestilling i nattemørket på Farmen.
(Foto: PAN)

Jackie Leven med venner
The Campfire Stage

Leirbålkos med Jackie Leven
Helt til slutt på fredagskvelden inviterte ingen ringere enn Doll By Doll-legenden Jackie Leven til leirbålkos i skogholtet og The Campfire Stage. Blant annet introduserte han danske Davenport, som skulle innta hovedscenen neste dag, og som leverte et flott akustisk sett som definitivt pirret nysgjerrigheten for bandet.

Men det var ingen som var i stand til å overgå Jackie Leven selv, som også underholdt med egne låter i en akustisk setting. Flere gjester inntok scenen sammen med Leven, deriblant størrelser som John Paul Jones ( Led Zeppelin) og Robyn Hitchcock, mens William Hut kom på til slutt for å gjøre John Lennons Working Class Hero sammen med Jackie Leven.

Stemningen ved bålet var upåklagelig og herlig, og ikke minst var det behagelig å slå seg til ro i nærheten av bålet i den ellers iskalde augustnatten.
(Foto: PAN)

Fotograf: Paul A. Nordal

Denne saken er skrevet i samarbeid med ABC Nyheter, hvor artikkelen også er publisert.

Om skribenten

kommentarer