Scroll To Top

Scandinavian Friends – A Tribute To Roky Erickson – Roker best selv

Plater 5. august 2007
Artister:
Karakter

At Roky Erickson gjester Øya er ingen opplagt affære. For få år siden var han – etter mange år med psykiske problemer – dypt inne i schizofrenien. Ingen har som Roky spasert med zombier og slåss med demoner. Svært lite tydet på et comeback. Og enda mindre tydet på at han ville stille live på en scene – foran tusenvis av mennesker. Men bedre mental helse er grunnen til at garasjerock-legenden til manges glede stiller i Middelalderparken om få dager.

Fanskaren er stor – også blant musikere – noe denne skiva beviser. I anledning mannens 60-årsdag leverer et knippe norske, svenske og danske rock- og hardcoreband en samling Roky-klassikere. Som på de fleste andre tribute-plater varierer kvaliteten. Best er svensk Mainliners’ versjon av fenomenale Bloody Hammer, der bandet virkelig får frem galskapen og villskapen i originallåten. Tøffere blir det ikke!

Skivas to versjoner av killerenCold Night For Alligators er heller ikke for pusekatter. Svenske Hellacopters’ sprelske tolkning skinner sterkest, men norske WEs tyngre versjon har mer av originalens psykedeliske preg. Her hører vi Rokys 13th Floor Elevators-skiver fra sekstitallet spøke mellom rillene. Madrugadas bidrag er en mektig, ni minutter lang versjon av Slip Inside This House. Uomtvistelig Madrugada, og uomtvistelig Roky.

Og etter et par gjennomhøringer blir det enda en gang overtydelig: Hvor gode disse låtene virkelig er: Å ha låter som White Faces, I Walked With A Zombie og Two Headed Dog i katalogen er ikke alle forunt, For å si det enkelt: Det er møteplikt på Øya når Roky spiller opp.

Ros til side. Hovedtyngden av bidragsyterne her er forholdsvis hardtslående orkestre. We og Hellacopters er nevnt, men vi finner også bidrag fra Los Plantronics og til og med Backstreet Girls.

Dette er et veldedig prosjekt, og overskuddet av salget går til Roky Erickson Trust Fund. Men jeg klarer likevel ikke å fri meg helt fra tanken: Hvorfor et såpass endimensjonalt spekter av artister? Hvorfor ikke andre sjangre?

Da den internasjonale tributeskiva Where The Pyramid Meets The Eye kom ut i 1991, bidro så forskjellige artister som ZZ Top, Primal Scream, T-Bone Burnett og R.E.M.

Og hvorfor låter som You’re Gonna Miss Me, Sweet Honey Pieog I Don’t Ever Want To Come Down? Dette er ikke Rokys beste spor. Hvor er Don’t Shake Me Lucifer? Hva med I Think Of Demons? Og hvor i svarte svingende ble det av klassikeren Don’t Slander Me?

Om skribenten

kommentarer