Scroll To Top

Vellykket festivalåpning

Konserter 8. august 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

( Øyafestivalen , Middelalderparken, Oslo – onsdag 8. august 2007)
Foto: Nils F. Skumsvoll (NFS) og Paul A. Nordal (PAN)

Fotograf: Nils F. SkumsvollAldri har så mange festivalgjengere innfunnet seg på festivalområdet i Middelalderparken på et så tidlig tidspunkt. Allerede under åpningskonserten med Bare Egil Band klokken halv tre var det trangt om plassen foran Enga, hovedscenen på festivalområdet.

Første dag under Øyafestivalen 2007 bød på et variert og spennende program. Kanskje ikke helt overraskende avlyste en av kveldens hovedaktører, Amy Winehouse, som sportslig ble erstattet av lokale Minor Majority. Kanskje ikke helt det samme, men definitivt et plaster på såret for mange.

For øvrig gjorde norske navn som Monomen og Susanne Sundfør begge ypperlige opptredener på ettermiddagen, mens kveldens utenlandske stjernelag, bestående av blant andre Woven Hand og Nine Inch Nails sørget for å underholde det ivrige festivalpublikummet fra storscenen. Temperaturen holdt seg også på et stabilt nivå, men like etter at Woven Hand gikk av scenen åpnet slusene seg fra oven og regnet begynte å hølje ned også på denne av årets mange våte festivaler. Det vedvarte heldigvis ikke så fryktelig lenge, og da venner og musikerkolleger av avdøde Robert Burås gikk på scenen litt før halv ni var regnet forduftet mens både publikum og de medvirkende på scenen sto rørte tilbake før alt var over.

Bare Egil Band
Enga Scene

Både fjas, kvalitet og moro

Fotograf: Nils F. SkumsvollFørste navn på plakaten i Middelalderparken var Bare Egil Band, eller Ikke Bare Bare Egil Band Band som Egil Hegerberg også liker å kalle seg når han henger rundt med andre musikere. I alle fall hadde han med seg fullt band og blant annet kor, noe som bidro til å gjøre morovisene hans noe mer utagerende i formen enn det vi har sett fra hans Bare Egil By tidligere.

Med sitt rykende ferske album i håndbagasjen, Sanger Fra Bare Egil By – Det Noe Svakere Andrealbumet, har Egil og hans mange figurer store mengder fjas og mas og by sitt publikum på. Og responsen på spilloppene uteble ikke under åpningen av Øyafestivalen 2007.

Godt hjulpet av sitt band og homsekoret Oslo Fagottkor pløyet Egil gjennom sine låter hentet fra sine to plater, krydret med sine mange viser om menn som faller ned trapper og denslags. Den ferske singelen Politimester Egil ble behørig bejublet i full orkestrert versjon cirka midt i settet, mens det hele ble avrundet med den mer enn ti år gamle slageren Sko, igjen godt hjulpet av koret på scenen.

Konkludert leverte Bare Egil Band en morsom forestilling, attpåtil med musikalske høydepunkter servert at et stødig band. Men formelen Hegerberg benytter er langt fra noe nytt på denne mannens CV, og bortsett fra at Bare Egil ikke er alene i bandet sitt lenger, så er dette i bunn og grunn mer eller mindre det samme som han serverte oss i 10-12 år. Med andre ord, helt greit, og utvilsomt morsomt i små doser. Men heller ikke mer.
(Foto: NFS)

Monomen
Vika Scene

Fotograf: Paul A. NordalMono i stereo

De unge menn som bemanner gruppen Monomen gjorde sin entré på Vika Scene, tradisjonelt sett en forholdsvis liten scene på Øyafestivalen. I år har derimot scenen blitt utvidet til en størrelse som nærmer seg festivalens mellomste arena, Sjøsiden.

Det fremdeles relativt unge bandet har i løpet av de siste par årene bygget seg opp et solid navn innen sin sjanger og funnet frem til en upåklagelig stil som kler dem godt. Fremtoningen fra scene er også i ferd med å sette seg for gutta i bandet, som på Øya fikk vist seg frem for en uvanlig tettpakket arena med tanke på at klokken så vidt hadde passert fire på ettermiddagen på en onsdag.

Det var med andre ord trangt om plassen foran scenen mens Monomen spredte sin retroinspirerte miks av new wave og synthpop, som de tidligere i år introduserte folket for på sin selvtitulerte albumdebut. Dersom dette bandet trykker på de riktige knappene fremover, og da tenker vi ikke nødvendigvis bare på Korg-synthesizerne, er tronen som 120 Days har inntatt i stor fare for å bli overtatt av Monomen.
(Foto: PAN)

Susanne Sundfør
Sjøsiden Scene

Fotograf: Nils F. SkumsvollDynamisk haugesunder

Haugesundsjenta Susanne Sundfør har hatt en kometkarriere siden hun så smått begynte å spille konserter for kort tid tilbake. Tidligere i år debuterte hun med et brak med sitt selvtitulerte debutalbum som ble sluppet for et par-tre måneder siden. Hun har i tillegg fått mye spiletid på radio, blant annet med singelen Walls, som ikke uventet ble et høydepunkt under Øya-debuten.

Susanne inntok Sjøsiden Scene, festivalens nest største, og ble møtt av en spent masse som må ha blitt overrasket av vestlendingens dynamiske liveshow. I alle fall ble denne anmelder det! På scenen hadde Susanne med seg fullt band, som i aller høyeste grad bidro til å gjøre konserten til en oppsiktsvekkende positiv musikalsk opplevelse.

Susanne Sundfør og hennes band fremsto som en gjeng musikere som ønsket nå ut til publikum. Noe som i og for seg ikke er sjelden kost. Men med tanke på Sundførs noe lavmælte stil i gaten Joni Mitchell og Carole King, ble dette intet mindre enn en uvanlig overraskende affære.

I tidligere møter med Susanne Sundfør fra scenen, har hun snarere vist seg som en vag og litt forsiktig ung dame som spiller piano og synger pent, gjerne akkompagnert av et passende og balansert band. På Øya-scenen fikk vi derimot inntrykk av at dette er blitt en voksen (dog fremdeles ung) dame som kunstnerisk har utviklet seg enormt på utrolig kort tid og som nå befinner seg i en rock’n’roll-verden med alt hva det medfører. Konklusjon: Susanne Sundfør gjorde en særdeles god figur denne tidlige onsdagskvelden med sitt utagerende og velregisserte liveshow med rocken som det bærende element. Imponerende!
(Foto: NFS)

Woven Hand
Enga Scene

Mer eksentrisk Woven Hand

Fotograf: Nils F. SkumsvollDavid Eugene Edwards og hans opprinnelige biprosjekt Woven Hand kom til Øyafestivalen med et velregissert liveshow. Den tidligere 16 Horsepower-sjefen var i sin sedvanlige form; uten for mye utadvendthet eller forsøk på å skjule sin blyghet. Like fullt leverte Woven Hand en forholdsvis rocka konsert, noe mer festivaltilpasset enn hva vi har sett bandet prestere ved tidligere anledninger.

Når det er sagt, så er forskjellen på 16 Horsepower og Woven Hand nettopp det som ligger i uttrykksformen. Der hvor førstnevnte i stor grad var mer utadvendt i stil og innhold, har sistnevnte stort sett stått for et langt mer innadvent musikalsk leie – i likhet med sjefen sjøl. Konserten Woven Hand serverte fra Enga Scene ble en mellomting mellom disse to. Fordelen med å se Edwards fra en stor scene er dessuten det faktum at den er høy, noe som gir publikum mulighet til faktisk å kunne observere hovedmannen. David Eugene Edwards sitter nemlig alltid på en stol under sine konserter. Noe som ofte har vist seg som et problem når Denver-bandet spiller på mindre klubbscener som knapt nok er høyere enn gulvet publikum befinner seg på.

Woven Hand bød ellers på låter fra hele bandets karriere, som har vedvart noen år nå, selv om gruppen ble etablert mens 16 Horsepower fremdeles eksisterte. Om ikke det var nok, så bød Edwards og kompani på et lite ekstranummer i form av 16 Horsepowers American Wheeze.

Oppsummert ble dette en eksentrisk og god konsert som passet festivalformatet godt. Egentlig hakket over hva vi våget forvente fra Woven Hand, som ellers er et særdeles godt band.
(Foto: NFS)

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

Robert Burås-minnekonsert
Enga Scene

Gripende minnekonsert

Fotograf: Nils F. SkumsvollDenne minnekonserten til ære for Robert Burås, som døde i forrige måned, ble satt opp som erstatning for hans band My Midningt Creeps, som etter den opprinnelige planen skulle ha spilt fra Enga Scene på dette tidspunktet. En fjerdedel av inntektene fra billettene som ble lagt ut for salg denne dagen går til et nyopprettet minnefond. Det skulle vise seg å bli en følelsesladet halvtime både for publikum og for musikerne på scenen.

På scenen hadde imponerende mange musikerkolleger og venner av Robert Burås funnet sin plass. Blant dem Sivert Høyem og Frode Jacobsen fra Madrugada, Alex Kloster-Jensen og andre My Midnight Creeps-kolleger, samt en rekke andre venner fra musikkbransjen, deriblant Emil Nikolaisen fra Serena-Maneesh og Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys. Om ikke det var nok, så inntok også en rekke personlige venner og kjente scenen og dannet to kor, ett med herrestemmer og ett med damestemmer.

Ikke uventet var det Sivert Høyem som hadde æren av å fronte denne minnekonserten. Låtutvalget var hentet fra begge Burås‘ band; Madrugada og My Midnight Creeps, med hovedvekt på førstnevnte. Magien som ble skapt fra scenekanten når Høyem og alle de andre stemte i på låter som Running Out Of Time og The Kids Are On High Street (begge Madrugada) og sist, men ikke minst, en tårefremkallende versjon av My Midnight CreepsI’ll Let The Light Shine On You.

Med dette unike ensemblet av musikere og venner som bakmenn ble savnet av et æret og beundret medmenneske belyst på en respektfull og fin måte som ingen av de tilstedeværende lett vil glemme. Så får det heller være at begivenheten tok oppmerksomheten bort fra britiske Bonde Do Roles konsert på Vika Scene som gikk parallelt og som vi opprinnelig hadde planer om å rapportere fra.
(Foto: NFS)

Fotograf: Paul A. Nordal

Nine Inch Nails
Enga Scene

Ingen anmeldelse

Nine Inch Nails‘ konsert blir ikke omtalt i Panorama på et prinsipielt grunnlag som følge av strikse fotorestriksjoner.

Denne saken er skrevet i samarbeid med ABC Nyheter, hvor artikkelen også er publisert.

Om skribenten

kommentarer