Scroll To Top

Gamle helter i storslag

Konserter 10. august 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

( Øyafestivalen , Middelalderparken, Oslo – fredag 10. august 2007)
Foto: Nils F. Skumsvoll

Fotograf: Nils F. SkumsvollØyafestivalens tredje dag bød på et imponerende program med headlinere som …And You Will Know Us By The Trail Of Dead, The Jesus & Mary Chain og ikke minst Roky Erickson. Alle veteraner i hvert sitt segment og navn som må ta ansvaret for den store tilstrømmingen av publikum denne dagen. Likevel stjal mossebandet Superfamily mye av oppmerksomheten tidligere på dagen sammen med Austin-bandet Spoon og singer-songwriter Devendra Banhart.

Superfamily
Enga Scene

Superb familiepop

Fotograf: Nils F. SkumsvollMossingene i Superfamily har etter to solide album etablert seg som et band som umulig kan overses på det norske poprock-kartet. Gruppen briljerer med sine til tider uimotståelige fengende melodier, og har i tillegg et attraktivt sceneshow som gjør dem unike sett fra et norsk perspektiv.

Etter at Superfamily albumdebuterte med Back In Paris for to år tilbake har de bygget seg opp et liverykte som må ha gitt dem et forventningspress foran debuten på Øyafestivalens hovedscene Enga. Det noe ugunstige oppdraget å åpne klokken ett på en fredag i august er ikke nødvendigvis det beste tidspunktet å gjøre dette på, men som de to foregående dagene på festivalen i Middelalderparken, så var det forholdsvis mange festivalgjengere som hadde funnet veien til parken allerede på dette tidspunktet.

Den massive folkemengden foran scenen bidro til å gjøre konserten med Superfamily til en trivelig stund. Gruppen, med frontmann og vokalist Steven Wilson som det udiskutable midtpunkt på scenen, gjorde en superb entré og ga jernet med full styrke fra det samme øyeblikket de gikk på.

Som vi har sett dem før, blant annet som usignert Urørt-band på Norwegian Underwood for noen år siden, kom Superfamily til Øya med fullt sceneshow, inkludert sine to umiskjennelige dansere. Men først og fremst handler dette om en utagerende stil, som gjennom musikk, melodisk teft og proff fremføring gjør det hele til et vellykket og godt orkester. Noe de ikke minst har vunnet tillit for etter flere sterke radiohits, deriblant Taxi Dancing, It’s A Lie og fengende In The Night og The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night fra årets godt mottatte album Warszawa.

Superfamily viste med dette at de er kommet for å bli, og at det ikke bare på plate de får ting til å svinge. Steven Wilson stjal nok selv det meste av showet med sin stilsikre fremtoning, men bandet bak ham skal heller ikke glemmes. Konkludert gjorde Superfamily en fin figur på Øyafestivalens største scene denne tidlige fredagsettermiddagen.

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

Architecture In Helsinki
Enga Scene

Fotograf: Nils F. SkumsvollBygget seg opp

Australske Architecture In Helsinki er et band som har høstet mange lovord i inn og utland. I Norge har de blant annet gjort seg bemerket som et spennende liveband, noe de ble utfordret til å vise frem fra hovedscenen på Øyafestivalen denne fredagen.

Architecture In Helsinki er på mange måter et typisk indie-band. De har i motsetning til navnet tilsier omtrent ingenting å gjøre verken med Finland eller hovedstaden i landet, men har via sine australske røtter etablert et forhold til Europa, og da Norden spesielt, med innlevelse så vel som sjel.

Det australske bandet åpnet imidlertid ikke spesielt imponerende. Vaklende og ustødige entret ensemblet scenen med sin indiepop uten å overbevise. Architecture In Helsinki slipper sitt nye album neste uke, og burde utvist langt mer entusiasme fra scenen enn det publikum bevitnet i første halvdel av denne konserten.

Men etter hvert tok det hele seg gradivis opp, og i siste del av settet gjorde Architecture In Helsinki en riktig god figur med fengende låter, med en utagerende og stilfull fremvisning og med et band som var langt mer entusiastiske enn i første del.

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

Spoon
Sjøsiden Scene

Fotograf: Nils F. SkumsvollGlødende skjeer

Austin-bandet Spoon kom til Øya og ble møtt av en del blodfans, en del observante platekjøpere og en del intetanende observatører. Blodfansen fikk sine forventninger innfridd, mens de observante platekjøperne fikk bekreftet sine observasjoner om dette bandet.

De intetanende ble imidlertid tatt på sengen av gruppens usedvanlige fengende form for indiepop, med et snev av storhet luskende i kulissene.
Spoon er altså et band som i og for seg har markert seg i indie-verden med sine flotte albumutgivelser Girls Can Tell, Kill The Moonlight, Gimme Fiction og årets Ga Ga Ga Ga Ga. Likevel har ikke bandet til nå klart å nå ut til de virkelig store massene. Og nettopp dette er noe av det som Øyafestovalen scorer høyt på; det å booke band som befinner seg i denne fasen og dele det med folket.

For etter konserten Spoon leverte fra Sjøsiden Scene sent fredag ettermiddag vil for mange gå inn i historien som første møte med et band som uten det minste snev av tvil gjorde en god figur, og som etter dette vil være i stand til å markere seg for alvor i lille plate-Norge. Om Spoon fortsetter karrieren sin i samme spor som de var inne på her, kan vi med ett ha med det neste Arcade Fire å gjøre. Så stort var det nemlig…

Devendra Banhart
Enga Scene

Solid nok

Fotograf: Nils F. SkumsvollAmerikanske Devendra Banhart er en artist og musiker som liker åm gå sine egne veier. Hans hippie-stil er det første man legger merke til med mannen, som tross sitt utseende ikke er eldre enn i midten av tyveårene.

Musikken bærer også preg av en viss tilknytning til det glade sekstitallet i god protestant-ånd, og da spesielt den formelen utøvere som Bob Dylan og hans samtidige protestsangere med kassegitar utøvde for rundt førti år tilbake.

Devendra Banhart har i likhet med sine langt eldre kolleger alt dette i seg, men har samtidid klart å fornye uttrykket med en god dose ironi og med en usedvanlig velfungerende form for jordnærhet i sitt musikalske uttrykk. Ikke at det Banhart gjør er noe nytt innenfor sin sjanger, og han har heller ingen revolusjonerende midler som gjør musikken hans unik. Like fullt makter den unge texaneren å overbevise med sine mange fengende låter, som her ble fullbyrdet med et band som pakket dem inn i en setting som gjorde konserten til en særdeles positiv opplevelse.

Uten sammenligning for øvrig så er Devendra Banhart inne på de samme stier som blant andre Elliott Smith tråkket opp før ham, og som med hans hippie-Jesusaktige image gir musikken et ansikt, og som vedvarer langt lengre enn etter at Øyafestivalen 2007 har stengt sine porter. Oppsummert en trivelig og ikke minst godt gjennomført konsert av Banhart og hans band.

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

…And You Will Know Us By The Trail Of Dead
Enga Scene

Fotograf: Nils F. SkumsvollStødig Trail Of Dead

Amerikanske …And You Will Know Us By The Trail Of Dead har i et drøyt tiår bygget seg opp som et stadig mer stødig og stilsikkert band innen den amerikanske indierocken. Gruppens uttrykk av i dag kan fremdeles arkiveres under A for alternativt, men de leverer langt mer ordinær rock nå enn da de debuterte for ni år tilbake.

Jason Reece, Conrad Keely, Kevin Allen og Neil Busch som bemanner Trail Of Dead kom til Oslo med et velregissert livesett. Bandet bød på seg selv på et tiltalende og utadvendt vis, noe som ikke er noen selvfølge i møter med amerikanske indieband.

Det mest påfallende med konserten Trail Of Dead gjorde på Øyafestivalens hovedscene må være at bandets uttrykk fremsto som langt mer tilgjengelig i formen enn hva det har vært i platesammenheng. Virkningen er effektfull og gir Trail Of Deads musikk en mer dynamisk virkning enn forventet.

…And You Will Know Us By The Trail Of Dead leverte altså en gjennomført og god konsert i Middelalderparken. Dog uten de helt store øyeblikkene, ei heller at det er noe særlig å trekke fra for.

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

The Jesus And Mary Chain
Enga Scene

Gamle helter innfrir

Fotograf: Nils F. SkumsvollDet begynner å bli noen år siden The Jesus And Mary Chain var aktuelle, og det er enda lenger siden de entret den britiske musikkscenen som en komet med sitt klassiske debutalbum Psychocandy i 1986. Det var derfor ingen grunn til å skru forventningene helt til topps før gruppen gikk på scenen i Middelalderparken tidlig fredag kveld.

Men de psykedeliske heltene fra to tiår tilbake sørget for å gi publikum det de var kommet for. Etter flere år med krangling mellom brødrene Jim og William Reid har bandmedlemmene først nylig funnet tilbake til hverandre, ni år etter sin siste plateutgivelse Munki.

Fra Øya-scenen fremsto The Jesus And Mary Chain som tighte, selv om lyden tidvis var skral og vokalist Jim Reid ikke er verdens mest utagerende rockstjerne. Det som redder The Jesus And Mary Chain fra det middelmådige retrokjøret er gruppens sterke låtmateriale, kombinert med det faktum at bandet anno 2007 synes å ha et brennende ønske om stå sammen på scenen igjen. For med en perlerad med låter á la Just Like Honey, Happy When It Rains, April Skies, Upside Down, Some Candy Talking og Cracking Up er det nesten ikke mulig å forholde seg likegyldig til dette bandet.

Fra Øya-scenen serverte de naturligvis alle disse, med mere til. Gjensynsgleden synes imidlertid å være større hos publikum enn hos musikerne på scenen. I alle fall leverte The Jesus And Mary Chain en tidvis suveren konsert. Hvilker lagt overgår forventningene vi våget å stille i forkant av gjensynet…

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

Roky Erickson & The Explosives
Sjøsiden Scene

En historisk begivenhet

Fotograf: Nils F. SkumsvollDet var mange som åtte klype seg i armen for å fatte at det var sant da Øyafestivalen tidligere i år annonserte at de hadde sikret seg selveste Roky Erickson til årets program. Og i motsetning til enkelte andre headlinere dukket han også opp!

Etter en lang dag i Middelalderparken under overskyet himmel, holdt værgudene regndråpene tilbake helt frem til Roky Erickson & The Explosives inntok arenaen til avtalt tid og sted, klokken 21.10 på Sjøsiden Scene.

Som seg hør og bør når levende legender ankommer Norge, ble også Roky Erickson og hans kompiser i The Explosives mottatt som guder av publikum. Med sitt eminente band sørget Roky for magisk stemning i regnværet mens nattemørket snek seg på, men knapt noen tilstedeværende brydde seg om dårlig vær. For garasjerockens gudfar, et begrep Roky Erickson gjerne blir assosiert med, leverte varene og ga publikum en rå og levende konsert som for mange nok var verdt prisen for firedagerspasset alene.

Det ble med andre ord en svært minneverdig stund med historiens kanskje aller heftigste booking på Øyafestivalen. Legenden med den noe brokete fortiden hva problemer i privatlivet angår innfridde så det holdt, mens publikum fikk valuta for pengene og vel så det.

Fotograf: Nils F. Skumsvoll

Denne saken er skrevet i samarbeid med ABC Nyheter, hvor artikkelen også er publisert.

Om skribenten

kommentarer