Scroll To Top

Veteraner og nykommere i skjønn forening

Konserter 11. august 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

( Øyafestivalen , Middelalderparken, Oslo – lørdag 11. august 2007)
Foto: Paul A. Nordal

Fotograf: Paul A. NordalBigBang og Salvatore satte endelig punktum for utendørskonsertene i Middelalderparken under årets Øyafestival. Selv om det fortsatte på klubbene rundt i byen etter midnatt, ble dette for de aller fleste festivaldeltagere et endelig punktum for årets utgave av Øya.

Lørdagsprogrammet er ikke ukas mest interessante i Middelalderparken, men med internasjonale toppnavn som Primal Scream og The Go! Team på plakaten skulle det likevel vise seg å være en trivelig dag i gamlebyen. Det aller mest spennende på dagens program, sørget imidlertid norske aktører for. Både Hanne Hukkelberg, Rockettothesky, King Midas og spesielt Skambankt gjorde særdeles god figur på Øyafestivalens aller siste dag.

Fotograf: Paul A. Nordal

The Melvins
Enga Scene

Kjolepønk

Fotograf: Paul A. NordalAmerikanske The Melvins har siden midten av åttitallet servert sær, men original rock som befinner sge et stad i landskapet mellom hardcore, punk og grunge. De kom til Øya med alt sammen, ikledd kjoler, festlige frisyrer og med et halvhjertet show.

The Melvins har ting ved seg som uten tvil er verdt å notere seg. Blant annet skal Kurt Cobain ha nevnt dem som en av sine største inspirasjonskilder, og hvor han etter sitt bands gjennombrudd var med på produsentsiden av The Melvins 1993-utgivelse Houdini, som er ansett å være gruppens sterkeste album.

Enga Scene kom The Melvins med sitt særegne show bestående av en miks av hardcore og svært alternative form for postrock. Gruppens stil har sine tilhørere, og foran scenen hadde også en del av blodfansen i hovedstaden funnet sin plass denne lørdagsettermiddagen. For øvrige tilstedeværende uten noe særlig tilknytning til bandet må enten ha opplevd seansen som sær eller for spesielt interesserte. Og det minnet de mest sannsynlig vi sitte igjen med i etterkant må være bandmedlemmenes hårfrisyrer og uvanlige form for bekledning.

Middelaldrende menn ikledd blomstermønstrede kjoler er nemlig ikke hverdagslig syn, verken i Middelalderparken eller noen andre steder.

Rent musikals gjorde The Melvins like fullt en helt grei konsert, dog uten de helt store høydepunktene. Mot slutten av settet tok det seg imidlertid noe opp, og frontmann Buzz Osborne og resten av bandet, deriblant de to trommeslagerne som begge bidro til å gi settet et ekstra løft, serverte en grei nok konsert, men altså uten at det er noen som helst grunn til å hente frem de aller største superlativene.

Fotograf: Paul A. Nordal

Bloodlights
Sjøsiden Scene

Grei nok avlegger

Fotograf: Paul A. NordalDa Gluecifer la opp for snart to år siden var det mange som lurte på om noen av medlemnmene skulle fortsette karrieren andre steder. Blant de som gjorde det var bandets låtskriver og gitarist Captain Poon (Arne Skagen), som ikke lenge etterpå stablet Bloodlights på bena. Og nettopp dette bandet kom til Øyafestivalen med kofferten full av energisk rock’n’roll, slett ikke ulikt det formatet vi ble kjent med ham gjennom hans forrige band.

Som Gluecifer leverer altså også Bloodlights rett frem fengende rock som har sitt opphav i syttitallets fanebærere for partyrocken som har oppfostret en hel generasjon musikere i etterkant. Deriblant finner vi størrelser som som Thin Lizzy, Kiss, AC/DC, Black Sabbath og Cheap Trick, samt mer punk-inspirerte navn som The Damned og Ramones. For å nevne noen.

Bloodlights musikalske uttrykk er ikke uventet påvirket av inspirasjonskildene, noe som ikke var vanskelig å høre under lørdagens festivalkonsert. Dette låter også tett og riktig, og låtene fungerer stort sett bra. Det skal Poon og kompani ha! Det eneste ankepunktet mot Bloodlights må være at de ikke akkurat finner opp kruttet på nytt, for dette har vi hørt utallige ganger før, og savnet av en aldri så liten dose originalitet melder seg enten man vil det eller ei. Låtutvalget er foreløpig heller ikke mye å gå i taket for. I hvert fall ikke foreløpig.

Konkludert en grei konsert servert av et dyktig band ledet av en karismatisk frontmann. Likevel uten å overbevise helt. Svenneprøven står når bandet albumdebuterer om ikke lenge, så da får vi se om Bloodlights viser seg som et band verdt å følge videre på ferden…

The Go! Team
Enga Scene

Det er lov å la seg lure

Fotograf: Paul A. NordalBrighton-bandet The Go! Team har ord på seg for å være et fiffig liveband, noe de kom til Øyafestivalen for å bevise overfor tusener av tilskuere.

Med sin eksentriske vokalist Ninja som det bærende element, gjorde The Go! Team en svært karismatisk opptreden hvor de mer eller mindre fengslet publikum, som velvillig lot seg hypnotisere av gruppens utagerende stil. Ninja var den som dro det hele i land, og hun vil etter denne konserten huskes for sitt smittende humør og hennes tiltalende og utleverende rolle som hovedperson på scenen.

Fra et mer musikalsk ståsted er imidlertid ikke The Go! Team verdens aller mest spennende band. Låtene deres er tidvis fengende og catchy nok, men ikke nok til at følelsen av at dette er noe vi ikke har hørt før uteblir. Men inspirasjonen fra ska, hip hop, indie og pop gjør likevel sitt til at det er lett å la seg fange av tonene som spres fra scenekanten når denne gjengen underholder. En liten bieffekt av det hele er at det er lett å la seg lure av fiffige effekter, eksentrisk fremtoning og rytmiske krumspring. Tar man alt dette fra hverandre, så er det vi står tilbake med egentlig ikke så fryktelig mye å skrive hjem om.

The Go! Team står helt klart tilbake som et underholdende band, men uten låter eller en musikalsk formel som gjør dem unike på noe vis.

Fotograf: Paul A. Nordal

Primal Scream
Sjøsiden Scene

Opplagte og spillekåte

Fotograf: Paul A. NordalMed Bobby Gillespie og Mani i spissen gikk Primal Scream på som årets siste navn på Sjøsiden Scene klokken ti lørdag kveld. Etter å ha leflet rundt i diverse stilarter, deriblant techno, returnerte de endelig til Norge og Oslo som et rockband, sjangeren som nok kler dem aller best.

Med rock som bærebjelke kjørte Primal Scream gjennom sin etter hvert riktig så mangfoldige katalog og hentet frem høydepunkter fra alle platene sine. Ikke uventet var det noe mer fokus på gruppens seneste utgivelse, ett år gamle Riot City Blues.

Før de avrundet med hiten derfra, Country Girl, hadde Gillespie og kompani kjørt et suvertent løp bestående av en perlerekke av godlåter. Blant disse Rocks, Swastika Eyes, Kowalski, Movin’ On Up, Miss Lucifer, Higher Than The Sun, Loaded og Kill All Hippies.

Formelen de benyttet under kveldens sett var av det utagerende og stort sett rocka formatet, noe som ga konserten sett under ett et løft i forhold til tidligere møter med bandet. De elektroniske og rytmiske elementene, som alltid har fulgt Primal Screams uttrykk, var selvfølgelig også på plass, og bidro sterkt til å krydre det eminente låtutvalget med riktig valør.

Primal Scream live fra scenen anno 2007 er med andre ord minst like spennende som da de karrieremessig var på toppen rundt Screamadelica på begynnelsen av nittitallet. Mot millennieskiftet leverte de også et par-tre plater som fremdeles holder mål, men det er først ved Riot City Blues at de virkelig synes å være tilbake i sitt ess. Og lørdagens konsert på Øyafestivalen understreker at det er lenge til vi ser slutten på Primal Scream.

Fotograf: Paul A. Nordal

Denne saken er skrevet i samarbeid med ABC Nyheter, hvor artikkelen også er publisert.

Om skribenten

kommentarer