Scroll To Top

Bedre og bedre

Konserter 27. august 2007
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Døgnvill, Tromsø, lørdag 25. august 2007)
Av: Magne Mellem Enoksen (tekst og foto) og Carina Alice Bredesen (tekst)

Fotograf: Magne Mellem EnoksenDøgnvills andre dag bød på artister som var både gretne, folkesky, fargerike og helprofesjonelle.

Felles for dem alle var likevel bra musikk, som bare ble bedre og bedre utover dagen.

Brett Anderson
Alfheim stadion

Fotograf: Magne Mellem EnoksenBra låter, dårlig humør
Den gamle Suede -vokalisten Brett Anderson er kanskje ikke vant til å spille før både nordnorske melankolikere og svenske showrappere. Men sånn blir det gjerne når man ikke er så stor som man en gang var. Soloartisten Brett Anderson er det nemlig ikke så mange som har et forhold til. Men han har en særegen stemme og et kult lydbilde som faller i smak hos mange anglopoprockfile. Det gjør de innledende sololåtene under Døgnvill-konserten til en interessant opplevelse, selv om melodiene mangler litt på å skape stor begeistring.

Publikumsresponsen er tydeligvis ikke nok til å begeistre Brett Anderson selv heller. Energien briten utstråler under låtene er som blåst bort hver gang musikken stilner. Han prøver seg med noen gebrokne ”takk” innimellom, men de drukner i kommentarer om hvor stille Alfheim-publikummet er og en påminnelse om at dette ikke er noe teselskap.

Den dårlige kjemien med publikum gjør nok sitt til at Brett Anderson ikke får den jubelen han fortjener når han tar fram godbiter fra Suede-katalogen utover i konserten heller. Låter som Filmstar, Beautiful Ones og Trash er knallbra klassikere som egner seg godt i norsk fotballstadionformat og etterlater et bra inntrykk. Bare synd publikum ikke helt klarer å gjøre Brett Anderson ”happy on a saturday night”.

Lene Marlin
Alfheim stadion

Fotograf: Magne Mellem EnoksenMystiske Marlin
Det er lett å bli glad når Lene Marlin kommer inn på scenen i hjembyen Tromsø mens hun vinker og smiler med både øyne og munn. Den folkesky stjernen har endelig kommet ut av skallet sitt og møter folket. Men sekunder etterpå kommer solbrillene på for godt, og da forsvinner litt av Marlin inn i skallet igjen.

Akkurat dette gjør også noe med konsertopplevelsen. Lene Marlins låter er sarte, intime og fulle av følelser. Det krever nær kontakt mellom artist og publikum, og det blir vanskelig med kombinasjonen solbriller, stadionkonsert og dagslys. Da forsvinner Marlin litt på scenen.

Men tromsøjenta glimter til også. Hun snakker, spøker og smiler til publikum mellom sangene. Før ekstranummeret Sitting Down Here tar hun også den nordnorske versjonen Æ Sett No Hær Nede av sin store hit. Og hjemmefansen tar henne godt imot, som de har gjort gjennom hele konserten.

Det er ingen tvil om at Lene Marlin er en dyktig sanger og musiker, med mer enn nok gode låter til å fylle en festivalkonsert. Men neste gang vil jeg se Lene Marlin i en mørk kjeller. Uten solbriller.

Timbuktu & Damn!
Alfheim stadion

Fotograf: Magne Mellem EnoksenPartyoppskriften
Timbuktu har funnet oppskriften på å lage feststemning. Ta et knippe skånske hiphoplåter, godt fordelt på radiohits og albumfyll. Legg til en kul medvokalist og et fargerikt backingband. Lån litt av andre artister der det passer seg, bare for å live opp litt ekstra. Vær høyt og lavt på scenen og hold kontakten med pulibkum.

Og den svenske showmannen følger oppskriften med suksess. I løpet av de første låtene skaper partier fra Daft Punks Aerodynamicog White StripesSeven Nation Army stor stemning når de elegant mikses inn i settet av bandet Damn!. Svenskens eget låtmateriale gjør også jobben, og både Karmakontot, Det Løser Sej og Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø skaper ekstra jubel fra et allerede livlig pulibkum. På sistnevnte låt var også MadCon på scenen og sørget for ekstra krydder til låta.

Eneste ankepunkt mot Timbuktu er at ikke alle låter holder samme kvalitet, og når hovedpersonen samtidig slår av litt på tempoet, faller underholdningsverdien en periode midtveis. Men Timbuktu minner oss på at han er noe for seg selv når han tar seg tid til å videreformidle et frieri til en publikummer mellom to låter. Den vordende brudgom sa ja, og vi sier også ja til å se Timbuktu igjen.

a-ha
Alfheim stadion

Fotograf: Magne Mellem EnoksenStor avslutning
a-ha er gruppa brorparten av Døgnvill-publikummet hadde størst forventninger til. Og da gruppa sparker igang festivalavslutningen med I’ve Been Losing You, Stay On These Roads og Minor Earth Major Sky på rappen, er standarden satt for en knallkonsert. Ren og god lyd fra instrumentene gjør at låtene sitter som de skal, og vokalen fra Morten Harket er det ikke mye å klage på.

Men bandet klarer ikke leve opp til sin egen standard. Etter en super åpning, kommer en lengre seksjon med låter som ikke var like kjente blant alle tilskuerne. De fleste av disse er av den rolige sorten, og når Morten Harket attpåtil holder seg et stykke bak på scenen, blir dette en downperiode i konserten på Alfheim.

Men så slår tonene fra Hunting High And Low ut over høyttaleranlegget, og derfra og ut er alt bare moro. a-ha triller slagere på løpende bånd, og publikum svarer med hopping, dansing og sang konserten ut. Jeg får omsider oppleve fryse på ryggen-allsangen til The Living Daylights, som jeg har hørt mange ganger på How Can I Sleep With Your Voice In My Head-skiva. Og når de tre gutta går av scenen etter tre ekstranumre, er all misnøye glemt. En fantastisk avslutning på en bra festival!

Om skribenten

kommentarer