Scroll To Top

Kala – Killer Kala

Plater 8. september 2007
Artister: Sjangre: , , , ,
Karakter

Britisk/singalesiske M.I.A er tilbake i albummanesjen, to år etter at debuten Arular traff gaten. Arular hadde helt klar sine sider, spesielt med tanke på elementet ”fest og moro”, men i lengden ble den noe slitsom å forholde seg til. Det var ikke måte på hvor mye futt som skulle presses inn, og dette voldsomme tempoet gav en kraftig metthetsfølelse – lenge før platen var ferdig fortært.

Når andreplaten Kala nå foreligger, er ting annerledes. Eller, så veldig annerledes er det ikke. Det låter fortsatt karakteristisk M.I.A.-ete, og det musikalske formatet er slettes ikke ulikt det vi stiftet bekjentskap med på Arular. Forskjellen ligger i at blandingen av dancehall, hip hop, pop og partystemning har blitt strammere. Her finnes fortsatt de forrykende dansegulvvinnerne, som for eksempel på åpningskuttet Bamboo Banga, Boyz og World Town. Dette er låter slik vi husker det fra Arular. Det vil si rett inn på dansegulvet, sette det i fyr – og så ut igjen. Ingen tid til nøling eller pusting, her skal det danses!

Hadde resten av materialet på Kala vært som dette, ville vi kunne fått en reprise på debuten. Gøy en stund, men likevel musikk som har begrenset nytteverdi utover tiden man bruker i nattklubbens mulm og mørke. Men Kala rommer også andre, mer sofistikerte ting. På Jimmy, som har et lekkert preg av Bollywood over seg, har hun lagt til seg en ekstremt kledelig popfot, og på Mango Pickle Down River, med The Wilcannia Mob som gjest, dykkes det ned i Quasimoto-kjelleren. Heliumstemmer har aldri vært mer sexy.

Nytenkningen fortsetter på The Turn, Paper Planes, der hun frekt og freidig sampler The Clash og deres Straigt To Hell, og på 20 Dollar. På sist nevnte låt sendes tankene i retning av en god, gammeldags opiumsbule og musikk man kunne komme til å treffe på der. Utsvevende og fjernt, samtidig som det er forførende behagelig.

Hvis Kala ikke hadde vært et album, men en drikk, vil det vært absint. I det ene øyeblikket inviterer det deg til å være danseløve, i det neste en rallende galning som snakker uforståelig om de enkleste ting.

Det er ting på denne platen undertegnede ikke vil kvie seg ett sekund for å kalle ren magi. Musikk som ikke låter som noe annet, og som etablerer M.I.A., sammen med Planningtorock, som verdens mest spennende artist – uansett sjanger. Dette er lett et av årets beste album.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer