Scroll To Top

Maths + English – Eksempel til etterfølgelse

Plater 8. september 2007
Karakter

Det har vært spennende å følge karrieren til den britiske grimeartisten Dizzee Rascal. Fra den surrete, nesten svake debuten, Boy In Da Corner (2003), via den oppløftende andreskiva Showtime (2004), til Maths + English nå foreligger, har kvaliteten på produksjonene hans bare gått en vei, og det er oppover.

For Maths + English er, med veldig god margin, den beste platen Dizzee Rascal har hostet opp. Ved å fusjonere den knallharde grimefoten med mer popete grep, har han laget et monster av et album. En plate som sprinter ut av høytalerne, og formelig dytter tilhørerne i retning av dansegulvet. Partydimensjonen er mer fremtredende enn noen gang, noe som resulterer i at Maths + English rommer et stort og godt knippe dansegulvbangere. Det blir søkt å si at han har blitt strømlineformet med årene. Men det er utvilsomt ting som tyder på at Dizzee Rascal nok har ønsket å myke opp kantene en smule denne gangen. Heldigvis er forsøket meget vellykket.

Albumet starter forsiktig med World Outside, og vi ledes til å tro at tempoet kanskje blir noe roligere enn vi er vant til fra denne kanten. Men så begynner brått lurvelevenet, og på mange måter moroa, når Pussyole (Old Skool) freses i gang. Som ved et trylleslag er vi på Blå i Oslo, klokken 0230 natt til søndag. Det er femti meter kø til baren, det klines i krokene og på anlegget spilles nettopp Pussyole (Old Skool). Plutselig packes dansegulvet opp, Fernet Branca-shotsene bankes nedpå med lysets hastighet og det blir med ett topp stemning. At det er mulig å hente frem slike stunder om igjen og om igjen når som helst, slik det jo er med låter og plater, er fantastisk. En partylåt slik det er ment at partylåter skal låte.

Og slik går det hele veien. Det er ganske enkelt en fest, forkledd som en plate, det vi får servert her. Sirens, Flex, Da Feelin’, Bubbles, Temptation feat. Alex Turner (Arctic Monkeys) og Wanna Be feat. Lily Allen oser festivitas, og jazzer opp temperaturen betraktelig – uansett hvor man befinner seg. Til og med de låtene der Dizzee roer tempoet litt ned, som Paranoid og nevnte World Outside, er flotte.

Dizzee Rascal gjør på sitt tredje album bruk av det store potensialet han alltid har hatt, men ikke fått omsatt skikkelig. Det gjør at Maths + English er hans beste album til dags dato, og en plate som burde vinne han mange nye fans. Et eksempel til etterfølgelse.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer