Is Is – Bygger forventninger

Det amerikanske indierockbandet Yeah Yeah Yeahs tar stadig nye grep om låtskrivingen sin. Debutskiva, Fever To Tell var på sitt beste klassisk, og bar prov på et band som hadde store ting på gang. Andreskiva, Show Your Bones fra i fjor, tok bandet et langt steg videre når det kom til albumhelhet, og etablerte bandet, i alle fall i undertegnedes bok, i ligaen for jævlig bra band.

Mens vi venter på det neste studiofremstøtet til Yeah Yeah Yeahs, kan vi hygge oss med EPen Is Is. Hygge oss kan vi, ettersom Is Is er en meget god utgivelse. De tre, Karen O (vokal), Nicolas Zinner, (gitar) og Brian Chase (trommer), viser på denne fem låter lange EPen at de virkelig begynner å få ordentlig skikk på YYY-lydbildet. Det er fortsatt en skitten, bråkete og trøbbelsøkende rock ’n’ roll som står på menyen, men den blir bare mer og mer egenartet.

De fem låtene som utgjør EP-en ble unnfanget under én dag i studio, og gudene skal vite at de rocker. Som små, stukne griser rocker de. Nicolas Zinners krasse gitarlyd smelter sammen med Karen Os rrrrriot-vokal og Brian Chase null-tull-traktering av trommeinstrumentet. Slikt må det nødvendigvis bli bra rock ut av. Musikk som får gamle indierocktenner til å løpe i vann av begeistring.

På Rockers To Swallow er Karen O i sitt ess, der hun shower og vræler de tre minuttene låta varer, mens Zinners spiller gitar på en merkelig og stakkato måte. Dette er EPens mest abstrakte og nytenkende bidrag. Down Boy er en kraftfull mellomtemporocker, Kiss Kiss en mer konvensjonell YYY-låt, mens tittelkuttet Is Is nok er den største låta, rent lydbildemessig sett, trioen noe gang har laget. Om den ikke fyller en stadion, så i alle fall en liten parkflekk. Sistelåta 10 X 10 nok en bandtypisk riotrocker, og et verdig punktum for en EP som bygger store forventinger til fremtidige langspillere fra denne New York-gjengen.

Fem låter er som kjent ikke all verden å spå fremtiden på, men tendensene i dem gjør at det er solid grunn til å glede seg til fortsettelsen.