Scroll To Top

Drastic Fantastic – Mainstreampop med sting

Plater 16. september 2007
Karakter

Med den ambisiøse tittelen Drastic Fantastic er KT Tunstall klar med det som i visse kretser omtales som ”det vanskelige andre albumet”. Hun fortsetter med mye av det samme som på den to år gamle debuten Eye To The Telescope, med energisk popmusikk som hovedingrediens – at hun tidligere er plassert i rootskategorien er vanskelig å høre på Drastic Fantastic.

Det mest fantastiske med dette albumet er produksjonen og presentasjonen – Drastic Fantastic er meget velregissert. Produsent Steve Osborne, som tidligere har jobbet med bla. Placebo, Suede, Doves, Sophie Ellis-Bextor og New Order, leverer også denne gangen varene for KT Tunstall – litt mer blankpolerte varer enn på debutalbumet. Låtene er tighte og kompakte. Kombinert med Tunstalls vokal, som på sitt beste krever oppmerksomhet, er resultatet blitt riktig fengende. Langt mer fengende enn den lite originale musikken skulle tilsi.

Det er nemlig ikke like lett å finne noe drastisk med denne utgivelsen. På Drastic Fantastic kan Katie ”KT” Tunstall sammenlignes med artister som Fiona Apple, navnesøster Katie Melua og en artist Tunstall selv har gitt den lite flatterende beskrivelsen: ”Dido can’t fucking sing.”

Den skotske 32-åringen serverer oss i første halvdel av albumet energiske spor der vi blant annet drar kjensel på en mer rocka musikalsk søster som Gwen Stefani. Hun åpner friskt med Little Favours, et energinivå hun også holder gjennom singelen Hold On – en latinoinspirert låt som aldri tar av, og som ikke fenger mer enn man kan forvente av skotsk latinomusikk. I Don’t Want You Now er en annen låt som prøver å sparke ifra, og som lykkes langt bedre med forsøket. Den er et høydepunkt på et album som kun tidvis begeistrer, men som på grunn av den helproffe gjennomføringen aldri blir kjedelig.

Mot slutten av Drastic Fantastic roer hun det ned og avslutter med noen lett fordøyelige poplåter i et mainstream singer/songwriter-format. Høydepunktet her er Someday Soon med sin enkle gitar og tandre vokal à la nevnte Melua og Jenny Lewis.

Om skribenten

Erik Sætrang Amundsen

Har skrevet for Panorama siden starten av 2000-tallet.

kommentarer