Scroll To Top

All Hour Cymbals – Ja til alt

Plater 21. oktober 2007
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Snakker en om verdensmusikk, snakker en samtidig om et av verdens etter hvert mest utskjelte og vage musikkbegrep. Den samme parallellen kan dras til indie, et begrep som også begynner å bli ganske utvannet og som har vært gjenstand for mang en opphetet musikkdiskusjon de siste årene. Så hva skjer når Yeasayer kombinerer både indie og verdensmusikk på sitt debutalbum?

Hele greia med både indie og verdensmusikk som begrep, er jo at de rommer såpass mye. Nettopp det samme kan en si om Yeasayer. På All Hour Cymbals presenterer de seg med et mangfoldig og romslig uttrykk, som kunne ha blitt en lang, lang liste med namedropping.

Men for å nøye seg med noen, er Peter Gabriel en av de mest opplagte referansene. En kan også finne igjen en god dæsj Talking Heads med Brian Eno, samt en klype Animal Collective. Innimellom dette kan en høre lekenheten til Arcade Fire, og en og annen Beach Boys-harmoni.

Alt dette kjører Yeasayer godt i mikseren, akkurat lenge nok til det ikke blir en kjedelig pastisj. Derimot har vi med en ganske smakfull blanding av verdensmusikk og indie å gjøre, tilsatt Yeasayers egen tvist på det hele. De fire bandmedlemmene bidrar alle på vokal, og instrumenteringen er tidvis svært så variert.

Hele plata virker ekstremt gjennomarbeidet, og de fire bandmedlemmene i Yeasayer fremstår som en gjeng med musikalske flinkiser. Det er også litt av problemet. Det høres ut som de har storkost seg i studio, og eksperimentert såpass mye at selve låtene har blitt litt glemt i farten. Med unntak av singelen 2080, er det dermed lite av låtmaterialet som peker seg ut. På den andre siden er vel ikke All Hour Cymbals den plata du setter på for enkeltlåtenes skyld.

Om skribenten

Rune Aas

kommentarer