Scroll To Top

Spissrotgang – Du verden, du verden

Plater 23. oktober 2007
Karakter

Hellbillies fornyer seg aldri nevneverdig. De trår til med jordnær, men ikke tannløs og sidrumpet, countryrock med hverdagslige observasjoner i sine norskspråklige tekster. Slik har de gjort det siden debuten Sylvspente Boots ble sluppet i 1992, og slik må det nesten være. Det er dette som er bandets styrke.

Hellbillies er et band som alle kan enes om er bra saker – fra den alminnelige platekjøper, den danseglade på lokalet til den arrogante musikkjournalisten i hovedstaden. Styrken til Hellbillies er at de er et fordømrande bra band. De har en utmerket sanger i Aslag Haugen, en fremifra god tekstforfatter ved navn Arne Moslåtten – som i tillegg spiller djevelsk på fløyte og trekkspill – og kanskje Norges beste gitarist i Lars Håvard Haugen. I tillegg er resten av bandet rutinerte musikere med mange mil på veien, og som låter tett og kompakt både på plate og på scene. Låtene er enkle med jordnære tekster og hverdagslige betraktninger om manglende bredbånddekning, dårlige veier og kjærlighetens uransaklige veier. Kort sagt det som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i.

Som det ikke er nok varter de opp med et sett låter på Spissrotgang som er blant bandets beste. At slik tradisjonell musikk med røtter som sjelden går utenfor den opptrukne sti kan være så forbasket fengende og medrivende er nesten et lite mysterium. Høydepunktene på Spissrotgang finnes i rikt monn og står nesten i kø. Mot Straumen, Ingen Der, Seks Tusen Hål, Mørkemann og Nok Å Væra To er bare noen av mange sanger hvor superlativene må hentes frem.

Det er også verdt å trekke frem Lars Håvard Haugen. Hans spill på elgitaren og andre strengeinstrumenter bør roses ekstra. Han har tydeligvis hørt mye på sørstatsrock i det siste. I hans fremragende spill hører man ekko av gitarhelter som Dickie Betts fra Allman Brothers, Hughie Thomasson fra The Outlaws og ikke minst Toy Caldwell fra The Marshall Tucker Band, et band som Hellbillies nok har en del plater av.

Men sterkest er Hellbillies som et musikalsk kollektiv. Det er Spissrotgang et godt bevis på.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer