Scroll To Top

Curtis – Kapabel Curtis

Plater 20. november 2007
Karakter

På sett og vis hadde undertegnede innsett at han ikke lenger var i målgruppen til gangsterapperen 50 Cent og promoapparatet hans. At musikken han skulle komme til å hoste opp, rett og slett ikke ville være myntet på meg og min cd-spiller. En ærlig sak det, egentlig. Det er ganske enkelt ikke mulig å please alle, sånn er det bare. Derfor kommer det som en aldri så liten overraskelse at 50 Cents nye studioalbum Curtis stadig vekk opptrer i spilleren.

Med nærmere ettertanke er det slettes ikke umulig at Curtis er det 50 Cent-albumet som har fått jobbe mest i spilleren frem til nå. Dette kan nesten bare bety en ting, og det er at han, tror det eller ei, har laget sitt mest helhetlige album til dags dato. For det er ikke slik at Curtis er spekket med klokkeklare bangere eller repeatlåter, slik at det er de som redder showet i land. Denne gangen er det mer fraværet av de pinlig opplagte albumfyllerene som er det interessante å merke seg. Nivået på nesten samtlige låter er akseptabelt, og man tar seg ikke, slik man tidligere har gjort med utgivelser fra denne kanten, i å hoppe etter skipknappen titt og ofte.

50 Cent har ikke gjort stort for å fornye gangstersoundet sitt. Det er umiskjennelig 50 Cent det vi hører, og han leverer den pakken vi på mange måter forventer fra han. Likevel er det noe som gjør at Curtis er en stor opptur i forhold til det forrige studioalbumet The Massacre fra 2005.

Singelen Ayo Technology feat. Justin Timberlake og Timbaland er snasen, det samme er låter som My Gun Go Off, I Get Money, Fire feat. Young Buck og Nicole Scherzinger og All Of Me feat. Mary J. Blige. Det sprøeste av alt er kanskje at heller ikke den fallerte superrapperen Eminem klovner seg ut på låta han gjester på, Peep Show. Undrenes tid er tydeligvis ikke forbi riktig ennå. En annen ting som er et pluss for denne skiva, er at den klokkes inn på litt over 50 minutter, noe som må sies å være en akseptabel lengde, tatt i betraktning at den rommer hele 17 spor.

Selv om den store, avgjørende bangeren savnes, er det ikke til å komme unna at Curtis er et bra album fra en artist undertegnede hadde gitt opp for lengst. I salute.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer