Scroll To Top

The Fernets – Kopiband

Plater 21. november 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

The Fernets har definitivt ikke funnet opp kruttet på nytt med den selvtitulerte debutplaten. Det er lett å høre hva som er forbildene til de unge herremennene fra Tromsø . Her går det i garagerock, indierock og britiskinspirert pop slik vi får det fra band som svenske The Hives, Franz Ferdinand og kongene av sylskarpe riff, The Who.

Men hvor de nevnte bandene på mange måter var – og er – stilskapere og foregangsband, er The Fernets rene kopister. De kan traktere instrumentene sine, og produsent Cato Thomassen (Cato Salsa Experience) har gitt platen et smårufsete og retroaktig lydbilde som ikke er ueffent. I tillegg innehar bandet passe doser med sjarm, og en vokalist, Knut Bjørnar Ulriksen, som faktisk kan synge og som har en stemme som passer materialet godt.

Men det er nettopp materialet, låtene, som er det store ankepunktet med debuten. Bandet pøser ut raffe riff på løpende bånd, uten at det helt kommer låtene til gode. Det er for liten spennvidde i låtmaterialet, noen av sangene er stillestående og mangler egenart og personlighet. Ofte blir det rene kopier av hva bandets inspirasjonskilder har gjort bedre før. For eksempel er I’ll Be Your Sky Tonight svært likt tidlig Supergrass og Let The Sunshine In kunne fint fått plass på et Oasis-album.

The Fernets er klart best når de opererer i rent poplandskap, som på Life Was Gonna Be So Easy og That’s What I Say. Dette kan gutta gjerne gjøre mer av. Ellers svinger det bra av You Misunderstood og Hey Boy.. Resten av albumet bærer dessverre preg av for mange middelmådigheter, og gjør at helhetsinntrykket ikke blir all verden.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer