Scroll To Top

The Last Rock’n’Roll Band – Redder festen

Plater 2. desember 2007
Karakter

Bak navnet The Last Rock’n’Roll Band skjuler det seg to veteraner fra det britiske bandet The Boys. Nordmannen Casino Steel og Honest John Plain har fått med seg Petter Baarli fra Backstreet Girls og folk fra band som Sham 69 og UK Subs, og serverer på det selvtitulerte debutalbumet en rå blanding av glamrock, boogierock og pubrock hvor gitaren står for det meste av arbeidet.

For her er det gitarriffene som gjelder. Du har selvfølgelig hørt det meste før, men det er ikke til å legge skjul på at det er ganske tøffe greier gutta bedriver. De har ikke akkurat oppfunnet kruttet på ny, veteranene i The Last Rock ’N’ Roll Band, men det er vel strengt tatt ikke meningen med denne typen rock. I listen over inspirasjonskilder nevner rockerne navn som Stones, The Who, Status Quo, Chuck Berry og The Ramones. Det er ikke så vanskelig å høre. Legger vi til Mott The Hoople / Ian Hunter, AC/DC og The Faces er listen så å si komplett.

Dette er festmusikk så det holder. Låtene glir fint ned både til pils og brunt brennevin – gitarriffene er sylskarpe og ypperlig til luftgitarbruk. Det er som tidligere skrevet tøft og bredbent og skitten tregrepsrock det går i, og hvor det skorter mye på originalitet tar de fint igjen med energi og glimt i øyet. Låtene har de i all hovedsak skrevet selv. I tillegg kommer blant annet låter av The Who (Substitute) og Dr. Hook (A Couple More Years).

Som om ikke det var nok høres det ut som om salige Lee Brilleoux fra Dr. Feelgood har stått opp fra de døde for å spille munnspill på eviggrønne Folsom Prison Blues, hvor for øvrig Casino Steel beviser at han fremdeles ikke er i nærheten av å kunne synge. Av det egenkomponerte materialet sitter for eksempel Banged Up In Bankok, I Won’ t Do It, If The Phone Don`t Ring og Surfin’ On The Thames som en kule.

Det er selvfølgelig ikke gull alt som glimrer og noen ganger går gutta seg ville i riffene og glemmer helt resten av melodien, men sånn kan det lett gå når man driver på med rock’n’roll. Og når de avslutter hele platen med de bevingede ordene ”Hey Let’s Go. Don’t Knock The Quo” er i hvert fall festen reddet for undertegnende.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer