Tension & Release – WE redder dinosaurene

Tension & Release er altså den lenge bebudede oppfølgeren til den kommersielle og kunstneriske suksessen Smugglers som kom i 2004 og må sies å være av like god kvalitet som gjennombruddsplaten. Den er selvsagt ikke uten sine feil, men den innehar så mange positive trekk at det bare er å gi tommelen opp.

WE er glad i syttitallet og den hardrocken som dinosaurene Led Zeppelin og riffmestrene Black Sabbath bedrev med. I tillegg kan en spore band som Hawkwind og David Bowie opp i all hardrocken Det er tungt og passe seigt men ikke uten en viss melodisk sjarme. De kan sine ting, gutta i WE. Riffene er blytunge om enn ikke akkurat originale, melodiene er stort sett tilstede og vokalist Thomas Felbergs smånasale stemme passer godt til de gjennomarrangerte låtene. Det lyder som sagt veldig syttitalls men det er også innslag av mer ”moderne” band som Queensryche, Judas Priest og grønsj alà Pearl Jam i bandets låter.

Og låtene sitter stort sett som et skudd. Noen bomskudd og rene unødvendigheter finnes det, men i all hovedsak er låtene både gjennomtenkte, gjennomarrangerte og gjennomarbeidede. Høydepunkter er det nok av. Allerede i åpningen glimter bandet til med den småpsykedeliske Lotus Rising (In The Emotional Minefields) og følger tett opp med førstesingelen That’s Why (You’re So Fine) som nesten må betegnes som en poplåt, og det er ment positivt. Sammen med den langstrukne og mektige Popul Vuh (en hyllest til det tyske bandet med samme navn eller det norske bandet Popul Vuh som senere måtte skifte navn til Popul Ace, kanskje?), Appreciation og albumets andre poplåt, andresingelenHurdy Gurdy hvor de høres ut som hardrockens svar på Kula Shaker. Tøft er det okkesomt.

Albumet er fyldig og detaljrikt produsert av bandets gitarist Don Dons og sammen med noen tøffe gitariff, sterke melodier og noen perler av noen låter, er Tension & Release blitt et sterkt album.