Scroll To Top

Sad & Happy Sing-A-Longs – Den (litt) vanskelige andreplaten

Plater 5. februar 2008
Karakter

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars debuterte med den friske og gjennomførte Love’s Come To Town i 2006 og høstet velfortjent skryt både i innland og utland og blant andre det anerkjente amerikanske musikkmagasinet No Depression viste godvilje. i tillegg har bandet gjennomført en konsertrunde i Storbritannia og til og med opptrådt på skotsk BBC. Slikt står det selvsagt respekt av.

Sad & Happy Sing- A-Longs har uttvilsomt sine kvaliteter, men hvor debuten viste stor variasjon i uttrykket og hadde et knippe låter det oste kvalitet av, er årets utgivelse noe tammere i lyden, samt preget av noe mer fyllstoff enn det de presterte på debutalbumet. Hvor Love’s Come To Town var preget av en større musikalsk bredde humper låtene på andreplaten av gårde stort sett i samme tempo albumet i gjennom.

Man skal ikke ta fra Olav Larsen og rodeostjernene de åpenbare kvalitetene bandet besitter. De er utmerkede musikere og Larsen selv har en god stemme som han stort sett bruker fornuftig på de elleve låtene som utgjør Sad & Happy Sing-A-Longs. Men platen skjemmes av at gutta har stivnet litt i utrykket og virker ikke like sprudlende som på førsteforsøket. I tillegg er sangene av mer varierende kvalitet enn på den foregående utgivelsen. Noe av det høres det rett og slett ut som hastverksarbeid, mens andre ikke synes å være gjennomarbeidet godt nok.

Det er likevel gjort plass til mye positivt på albumet. Den inneholder en del låter det er verdt å trekke frem. Åpningen Everything Will Be Fine, med kvinnelig vokalsupport av Ingfrid Straumstøyl, er glimrende. Videre er det bare å gi tommelen opp for Don’t Cry, bluegrassalibiet I’m Gonna Change The World (mer banjo, takk!) og den drivende I Will Make It Better (I Swear). I tillegg må det nevnes at de flotte koringene og saksofonen som innimellom dukker opp, gir et fint løft til de noe strømlinjeformede låtene.

Sad & Happy Sing-A-Longs er kanskje ikke like allsangvennlig som platetittelen skulle tilsi, men tross sine klare mangler er den absolutt hørverdig.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer