Scroll To Top

Ever Changing Times – Kjedelig fra Toto-mann

Plater 4. mars 2008
Artister: Sjangre:
Karakter

Så flinkt så flinkt, men du verden for en unødvendig plate. Det hersker ingen tvil om at Steve Lukather kan spille gitar, det har verden hørt i over 30 år. Både som sjef i Toto, og som sessiongitarist på en uendelig lang rekke plater i alle disse årene. Denne soloplaten er hans fjerde, men mannen kommer ikke ut av den polerte tvangstrøyen fra Toto. Dermed blir musikken bare uviktig og grå.

På coveret sitter Steve i en stol plassert midt ute i det store intet. Bildet passer ypperlig som metafor, for dette låter ikke annet enn intetsigende. Joda, menigheten får sitt, her er det både hostende liksom-metal-riff og briljant strengelek, alt lagt oppå en gigantisk synthprodusert bakgrunn. På et av coverbildene har han lagt hendene sine i en slags metalhilsen, som faktisk ikke blir annet enn å håne ekte rockere med baller.

Selve musikkuttrykket er ørlite mer heavy enn i den Totoske kosestolen (det krever forøvrig ikke særlig anstrengelser), men vi må da kunne kreve mer nytenking og røde blodceller av en mann av dette formatet. Duverden hvor kjedelig disse låtene er uten noe som helst særegne kjennetegn eller spor av kreativ skaperkraft og musikkglede. Stab In The Back er den eneste låten som leverer noe utover den glattpolerte heismusikkstandarden. Låten kunne vært hentet fra flere av Steely Dans plater, men selvfølgelig ikke før Walter Becker og Donald Fagen hadde knadd den i sine mektige og magiske hender.

Produksjonen er proft utført, som vanlig er fra den kanten. Det gjør imidlertid ikke musikken noe bedre, snarere tvert i mot.

Om skribenten

kommentarer