Hymns In The Key Of 666 – Søvndyssende helveteshymner
Det er ikke helt grunnløst av Hellsongs å kalle debutalbumet sitt for Hymns In The Key Of 666. Følelsen man får av å overvære en konsert med Gøteborg-bandet, kan godt sammenlignes med det å befinne seg i en gudfryktig menighet. Metalhoder du ellers ser bænge løs foran på barrikadene, står nå med hendene i været mens allsangen respektfullt runger i konsertlokalet. Og «gud» i dette tilfellet betyr riktignok Iron Maiden, Black Sabbath, Megadeth og så videre.
Hellsongs’ tolkninger av metalklassikere har allerede gjort bandet til et kultobjekt for en stor del av metalskaren. Selv klassifiserer de seg som «lounge metal», noe som i realiteten betyr akustiske og re-arrangerte versjoner av låter som eksempelvis Black Sabbaths Paranoid og Megadeths Symphony Of Destruction.
Å nevne Susanna And The Magical Orchestra i denne sammenhengen er naturlig nok uunngåelig, selv om Hellsongs altså har begrenset låtutvalget til metalsjangeren. Samtidig er svenskene litt livligere av seg, noe som også gjenspeiles i konsertene deres. Gåsehud-magien som Susanna And The Magical Orchestra er i stand til å trylle fram, finner man dessverre lite til her, med ett hederlige unntak. Iron Maidens Run To The Hills har blitt transformert til en låt som konstant er på grensen til å vekke fram klumpen i halsen, mye takket være Harriet Ohlssons nydelige vokal. Når det er sagt, er det bare synd at resten av plata stort sett ødelegger for opplevelsen.
En konsert med Hellsongs er trivelig nok, det, ikke minst på grunn av stemningen man vanligvis finner der. På plate blir det derimot lettere intetsigende, ettersom de fleste nytolkningene rett og slett ikke er spesielt spennende. Å høre på Hymns In The Key Of 666 føles dermed mer som en kuriositet.
Som kultband kan nok Hellsongs overleve i mange år, men jeg har vanskelig for å se for meg en oppfølger til denne plata. Til det er utgangspunktet like tynt som håret til David Lee Roth.
