Scroll To Top

Ego Trippin’ – Slapp egotripp

Plater 24. mars 2008
Karakter

Er det virkelig gått to år siden sist gangsterrapsjefen Snoop Dogg kom med ny plate? Javisst, en rask sjekk i platehyllen forteller at Tha Blue Carpet Treatment traff gaten i 2006. Hva har skjedd med sjefshunden i mellomtiden, sånn rent musikalsk? Ikke så grådig mye, egentlig. Det bare låter vesentlig mer daft enn ved forrige korsvei. Men selv om luften har gått ut av bongballongen denne gangen, har også denne platen sine øyeblikk.

Ego Trippin’ jobber Snoop med Dj Quik i produksjonsteamet QDT Music, 80-tallshelten Teddy Riley, Shawty Redd Nottz og, selvfølgelig, The Neptunes. På gjesteartistlisten finner vi folk som Charlie Wilson fra The Gap Band (SD Is Out og Can´t Say Goodbye), Pharrell (Sets Up), Raphael Saadiq (Waste Of Time), Too $hort (Life Of Da Party) og Kurupt (Press Play). Med så mange drevne hitkokker på et brett sier det seg nesten selv at resultatet enten blir magisk – eller temmelig sølete. Ego Trippin’ er i så måte mest av det siste.

Egentlig kommer ikke albumet ordentlig i gang før på låt nummer ni, Cool, en cover at en hit-singel signert 80-tallsbandet The Time, sveives i gang. Her er paraplydrinker, synthsjokk, dansepress og en syngende Snoop som er greia. Topp stemning, selvsagt. Det er også i de resterende 12 låtene av albumet, at vi finner ting det er verdt å skrive hjem om. Snoop burde rett og slett tatt frem kjøttøksen, og kuttet ut godt over halvparten av bidragene på den useriøst overlessede platen.

Den Pharrell-gjestede Sets Up er solid, det samme er den morsomme Deez Hollywood Nights, bangeren Whateva U Do, Let it Out og den smygende One Chance (Make It Good). Alt dette er melodier som holder et godt nivå, og som fint går under bommen for å kvalifisere seg til å bli repeatlåter.

Problemet er bare at de drukner i et vell av kutt som ikke holder mål i det hele tatt. På Tha Blue Carpet Treatment var det også vanvittig mange låter, men det var langt mellom dødpunktene. På Ego Trippin’ er det useriøst mange kutt, og langt mellom høydepunktene. Sånn kan det altså snu i gangsterrapland. Mange låter skal det tydeligvis være uansett.

Interessant nok er det de låtene der Snoop Dogg ikke gjestes av noen, med unntak da av Sets Up med Pharrell, som er platens suverent beste bidrag. Så Ego Trippin’ , ja, men ikke Ego Trippin’ nok til å fortjene skryt for det.

Om skribenten

kommentarer