Scroll To Top

Mountain Battles – En helt ok Deal

Plater 14. april 2008
Karakter

Pixies-dokumentaren loudQUIETloud fra 2006, var et av flere tragikomiske øyeblikk Kim Deals utklekking av låter til den neste Breeders-plata. Nødrimfaktoren var høy, og seansen i det hele tatt ganske flau. Med både dette, og den litt krampaktige comeback-plata Title TK fra 2004 i minne, var dermed forventningene til Mountain Battles ikke all verden.

Nå skal det vel sies at The Breeders heller ikke denne gangen kommer til å nå 90-tallets kommersielle høyder. Til det er plata for innadvendt, og kanskje er det bevisst, også. Ved første gjennomlytt virker det som om søstrene Deal surrer retningsløst i et rundt i et indierock-univers med mange løse tråder, uten å finne hverken seg selv eller lytterne. Men når en kommer under huden på plata, hører en at de faktisk er på rett kjøl.

Ideene fra Pixies-dokumentaren er gudskjelov forkastet, og søstrene Deal & co. åler seg fram med sjarmerende lave skuldre. Samtidig er dette albumet like mye en kald finger i ræva til alle som har mast om «en ny Cannon Ball» siden comebacket. Her er det lite hit-potensiale å spore, men desto større grunn til å grave seg ned i låtmaterialet.

Tendensene er mange og gode. Noen ganger klaffer det, andre ganger sklir det ut i en lettere intetsigende tåke. Dette gir grobunn for litt for mange dødpunkter, spesielt i platas midtparti som tar en lettere filmatisk vending. Ellers virker det som de ganske enkelt har hatt det moro i studio. Det er lekent og stort sett upretensiøst, men der ligger det også et lite aber. For selv om Pixies nok en gang er lagt på hylla, føles The Breeders fortsatt som et halvseriøst sideprosjekt. Men med en oppadgående formkurve, kan det fort bli mer sving på sakene neste gang.

Om skribenten

Rune Aas

kommentarer