Birthdaysongs – En dobbel burde vært enkel
”Supergruppen” bestående av Lars Lundevall (deLillos) på gitar, bassist Aslak Dørum (Dum Dum Boys), trommeslager Rune Lindstrøm (deLillos ’85) og bandets mest umeritterte, vokalist og låtskriver Håvard Hernes debuterte som Blister med Brand New Antiques i 2003 og fikk jevnt over gode kritikker. Fem år tok det å følge opp debuten og det har de gjort med noe så vanskelig og lite brukt som et dobbeltalbum. Man bør å ha tungen rett i munnen når man begir seg ut på noe så ambisiøst som dette og Blister mangler mye på å mestre den idrettsgrenen.
Det er rutinerte ringrever de fleste av de involverte og rent musikalsk er det lite å sette fingeren på. De er dyktige instrumentalister og vet stort sett hva de holder på med. Og med produsenthjelp fra Yngve L. Sæthre og HP Gundersen burde det borge for kvalitet, men det gjør det ikke. Ikke helt. Det det skorter mest på er låtmaterialet. Gir man ut et dobbeltalbum bør man være sikker på at de har nok låter over gjennomsnittlig kvalitet til å fylle opp de to albumene – eller Cd-ene som det heter i dag. Det har ikke Blister.
Låtene spriker for mye både i kvalitet og musikalsk retning. Det går fra gjennomsnittlig indiepop til kraftutblåsninger på Neil Youngsk vis til mer eksperimentell poprock, country og powerpop. På listen over inspirasjonskilder kan vi sett navn som Neil Young, Elliot Smith, Grandaddy, og Wilco uten at Blister er i nærheten av disse nevntes låtteft. Spesielt er den første cd-en svak. Den er for ufokusert og flyter for mye ut, og bare unntaksvis som for eksempel på Really Shook Your World og Something in My Mind er de i nærheten av noe stort. I tillegg har de en vokalist med en så monoton og småsur stemme at man skal ha sterk mage for å tåle den 23 sanger i gjennom og som ”dreper” noen av de gode anslagene som tross alt dukker opp her og der.
Cd 2 er bedre, først og fremst fordi det kan synes som de har plassert de beste låtene her. Det er både mer kraft, større fokus og ikke minst er sangene mer melodiøse enn på albumets elleve første spor. Og dermed blir det også lettere å takle Hernes’ monotone og pregløse stemme. Her kommer altså de gode låtene tettere og sanger som Cold, My Boat, Happy og en opprocka versjon av Big Stars klassiker I’m In Love With A Girl høres forfriskende og kraftfull ut.
Birtdaysongs største feil er at den er dobbel. Hadde Birthdaysongs vært et enkeltalbum med hovedfokuset på utgivelsens andre del hadde helhetsinntrykket sett annerledes ut. Men som dobbeltalbum svikter den.
